Matt 9:6
Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus.
Fortellingen om den lamme mannen som ble båret frem for Jesus av sine gode venner er godt kjent. Jeg vil likevel stoppe opp for et lite poeng som jeg tror vi ofte overser, og som forteller oss noe om hva forkynnelse og proklamasjonen av evangeliet er godt for. Vi vet at
Joh 6:44a
Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham.
Omvendelsen av det falne mennesket er helt og fullt Guds gjerning, og hverken den, troen eller gjenfødelsen er noe et menneske kan prestere i egen kraft. Det er fullstendig avhengig av at Guds nåde skal dra det. Det greske ordet som er brukt for "å dra" innebærer å hale inn med kraft, ved maktbruk, og er for eksempel også brukt når disiplene drar garnet, fullt av fisk, på land, i joh 21. Vi er avhengige av Guds predestinasjon, hans forutbestemmelse til frelse, og hans nåde. Så er det da fullstendig ene og alene Gud til ære når et menneske omvender seg.
Dette er bibelsk, og en sterk kontrast til de som sier at "Jesus står ved døren og banker, men du må selv lukke opp". Om det var sant, hadde ingen blitt frelst, men Gamle-Adam hadde pekt nese ut av vinduet til dommens dag kom, og han ble kastet i ildsjøen. Dessuten, Jesus eier døren, dørhåndtaket, låsen, vinduet, veggene, taket og alt innhold. Han gjør akkurat som Han vil, og godt er det.
Hva er da forkynnelse godt for? Hvis vi ikke kan gjøre noe fra eller til, hvorfor skal vi da i det hele tatt prøve? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte:
Hvorfor i alle dager ber Jesus en mann som er lam, om å stå opp, ta sin seng og gå hjem?
Det er fullstendig umulig for ham! HAN ER JO LAM! Han kan ikke, om han så ville det aldri så mye, så hva er hensikten bak spørsmålet? Det er meningsløst, med mindre han som taler, har kraft i sitt Ord til å utrette det ordet sier.
Det behaget Gud å skape ved sitt ord, "For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der" (Sal 33,9). "Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige" (Heb 11,3). "For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram" (2. kor 4,6).
Det er ingen motsigelse å tro på Guds forutbestemmelse og likevel tro på at Guds Ord skaper det som det sier. Det er klart undervist i Skriften. Den lamme mannen kunne ikke "stå opp, ta sin seng og gå", like lite som den døde Lasarus kunne komme ut av graven, men når den som taler er Gud, da brytes rammene.
Luk 7:22:
Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell [Johannes] det som dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde oppstår, og evangeliet forkynnes for fattige.
torsdag 15. desember 2011
søndag 27. november 2011
Jul 1 - Hvem var de vise menn?
Matt 2:1-12
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham.
Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten:
Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.
Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.
Da de hadde hørt hva kongen sa, drog de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var. Og da de så stjernen, ble de over all måte glade. De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men da de i en drøm ble varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, drog de en annen vei hjem til sitt land.
Mange myter omgir fortellingen om de vise mennene fra østerland - de var 3 i antall, de red på kameler, de kom til stallen etter hyrdene, en av dem var afrikaner (man har tenkt seg at de repressenterer Sem, Kam og Jafet; Noahs sønner), og navnene deres var Baltasar, Kaspar og Melkior, de var konger, osv. Ingenting av dette stemmer. Men kan vi i det hele tatt vite noe om disse mystiske mennene? Hvorfor har Den Hellige Ånd bevart denne historien for oss i ettertiden, og hva kan vi lære av den?
Vi begynner, som vanlig, med grunntekstens betegnelse. Ordet som er oversatt til vismann er "Magoi" på gresk. Dette er et særnavn, og betegner en helt spesiell stamme innenefor det medo-persiske folkeslag. På samme måte som levittene i Israel, hadde Mederne utvalgt en egen stamme til å være prester. Magoiene var monotheistiske, trodde på én gud, hadde ofringer, ritualer og regler om rene og urene dyr, på samme måte som jødene.
De hadde en tradisjon som strakk seg antagligvis helt tilbake til Abrahams tid, ca 2000 år f.kr, og de dukker opp i historien med jevne mellomrom, og overalt hvor de dukker opp, har de stor politisk makt. Eksempelvis hadde både Nebukadnesar, Darius, Aleksander den store, og til og med noen av de romerske keiserne, en gruppe magoi som rådgivere. Historikere samstemmer om at det var umulig å oppnå noen som helst politisk posisjon i østen uten støtte fra Magoiene.
Men hva gjør en gruppe hedenske prester i Betlehem rundt år 0? For å finne svaret, går vi til Babylon, ca 600 år f.kr, og til Nebukadnesars hoff:
Dan 4:6-9
Jeg sendte da ut et påbud om at alle Babels vismenn skulle føres fram for meg for at de skulle la meg vite hvordan drømmen skulle tydes.
Da kom spåmennene, åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne inn, og jeg fortalte dem drømmen, men de kunne ikke si meg hvordan den skulle tydes.
Til sist kom Daniel inn til meg, han som kalles Beltsasar etter navnet på min gud. I ham er Den Hellige Guds Ånd. Og jeg fortalte ham drømmen.
Beltsasar, du mester blant spåmennene! Jeg vet at Den Hellige Guds Ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg. Si meg nå de syner jeg har sett i drømme – si meg hvordan de skal tydes.
Guds plan ville ha det til at en gudfryktig jøde vant stor respekt blant magoiene, 600 år tidligere, og antagligvis har misjonæren Daniel, eller en annen jøde, fortalt dem om Messias-profetiene i GT, med det resultat at noen av dem har omvendt seg til den sanne Gud. Vi vet at dette var tilfellet med f.eks. Kong Darius senere.
Når Daniel kastes i løvehulen etter en sammensvergelse, er det ikke magoiene som står bak, men en politisk gruppe kalt satraper. Blant magoiene er Daniel kjent og respektert.
Slik ser vi at Gud styrer historien, og 600 år senere er det fortsatt noen blant magoiene som venter på Messias-profetienes oppfyllelse. Og hvorfor kom de? Jo, for å utføre en av oppgavene som de hadde vært betrodd i tusen år: For å krone en konge.
Det er overhodet ikke rart at Herodes blir nervøs - den politiske spenningen mellom romerriket og det persiske riket er allerede stor, og plutslig kommer magoiene, kongemakerne fra øst, for å krone en konge over jødene. Og det er ikke snakk om tre gamle menn som kommer daldrende med hver sin kamel og vrøvler noe ubetydlig om en stjerne som vitner om en konge, nei, Magoiene red på persiske hester, og sannsynligvis kommer de med det persiske kavaleriet i hælene, i en prektig prosessjon som ville vært en hvilken som helst kroningsseremoni verdig.
Slik kommer vismennene til Betlehem, omtrent 2 år etter at Jesus er født. De står som en klar kontrast til de skriftlærde og fariseerne, som visste utmerket godt at Messias skulle bli født i Betlehem, men som rett og slett ikke gadd å ta turen. Og vismennene går inn i huset, antagligvis et allminnelig hus i Betlehem, ser en 2 år gammel guttunge og hans mor, og troens øyne ser det som ingen andre kunne se: Her er hele jordens konge, og de ble "over all måte glade".
Jes 55:4f
Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.
Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle. Hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld. For han herliggjør deg.
De mest usannsynlige mennesker kommer for å tilbe. Et hedensk presteskap fra et land langt borte, kommer og bøyer seg for et lite barn. Og, som resten av Matteus-evangeliet understreker, er ikke Jesus bare frelser, fredsfyrste, underfull rådgiver, veldig Gud og evig Far, han er Kongenes konge og Herrenes herre, og selv de som, med verdslige øyne, skulle vært lengst unna, må innrømme det, og bøyer seg med glede over all måte.
Det er bare helt utrolig.
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham.
Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten:
Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.
Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.
Da de hadde hørt hva kongen sa, drog de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var. Og da de så stjernen, ble de over all måte glade. De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men da de i en drøm ble varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, drog de en annen vei hjem til sitt land.
Mange myter omgir fortellingen om de vise mennene fra østerland - de var 3 i antall, de red på kameler, de kom til stallen etter hyrdene, en av dem var afrikaner (man har tenkt seg at de repressenterer Sem, Kam og Jafet; Noahs sønner), og navnene deres var Baltasar, Kaspar og Melkior, de var konger, osv. Ingenting av dette stemmer. Men kan vi i det hele tatt vite noe om disse mystiske mennene? Hvorfor har Den Hellige Ånd bevart denne historien for oss i ettertiden, og hva kan vi lære av den?
Vi begynner, som vanlig, med grunntekstens betegnelse. Ordet som er oversatt til vismann er "Magoi" på gresk. Dette er et særnavn, og betegner en helt spesiell stamme innenefor det medo-persiske folkeslag. På samme måte som levittene i Israel, hadde Mederne utvalgt en egen stamme til å være prester. Magoiene var monotheistiske, trodde på én gud, hadde ofringer, ritualer og regler om rene og urene dyr, på samme måte som jødene.
De hadde en tradisjon som strakk seg antagligvis helt tilbake til Abrahams tid, ca 2000 år f.kr, og de dukker opp i historien med jevne mellomrom, og overalt hvor de dukker opp, har de stor politisk makt. Eksempelvis hadde både Nebukadnesar, Darius, Aleksander den store, og til og med noen av de romerske keiserne, en gruppe magoi som rådgivere. Historikere samstemmer om at det var umulig å oppnå noen som helst politisk posisjon i østen uten støtte fra Magoiene.
Men hva gjør en gruppe hedenske prester i Betlehem rundt år 0? For å finne svaret, går vi til Babylon, ca 600 år f.kr, og til Nebukadnesars hoff:
Dan 4:6-9
Jeg sendte da ut et påbud om at alle Babels vismenn skulle føres fram for meg for at de skulle la meg vite hvordan drømmen skulle tydes.
Da kom spåmennene, åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne inn, og jeg fortalte dem drømmen, men de kunne ikke si meg hvordan den skulle tydes.
Til sist kom Daniel inn til meg, han som kalles Beltsasar etter navnet på min gud. I ham er Den Hellige Guds Ånd. Og jeg fortalte ham drømmen.
Beltsasar, du mester blant spåmennene! Jeg vet at Den Hellige Guds Ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg. Si meg nå de syner jeg har sett i drømme – si meg hvordan de skal tydes.
Guds plan ville ha det til at en gudfryktig jøde vant stor respekt blant magoiene, 600 år tidligere, og antagligvis har misjonæren Daniel, eller en annen jøde, fortalt dem om Messias-profetiene i GT, med det resultat at noen av dem har omvendt seg til den sanne Gud. Vi vet at dette var tilfellet med f.eks. Kong Darius senere.
Når Daniel kastes i løvehulen etter en sammensvergelse, er det ikke magoiene som står bak, men en politisk gruppe kalt satraper. Blant magoiene er Daniel kjent og respektert.
Slik ser vi at Gud styrer historien, og 600 år senere er det fortsatt noen blant magoiene som venter på Messias-profetienes oppfyllelse. Og hvorfor kom de? Jo, for å utføre en av oppgavene som de hadde vært betrodd i tusen år: For å krone en konge.
Det er overhodet ikke rart at Herodes blir nervøs - den politiske spenningen mellom romerriket og det persiske riket er allerede stor, og plutslig kommer magoiene, kongemakerne fra øst, for å krone en konge over jødene. Og det er ikke snakk om tre gamle menn som kommer daldrende med hver sin kamel og vrøvler noe ubetydlig om en stjerne som vitner om en konge, nei, Magoiene red på persiske hester, og sannsynligvis kommer de med det persiske kavaleriet i hælene, i en prektig prosessjon som ville vært en hvilken som helst kroningsseremoni verdig.
Slik kommer vismennene til Betlehem, omtrent 2 år etter at Jesus er født. De står som en klar kontrast til de skriftlærde og fariseerne, som visste utmerket godt at Messias skulle bli født i Betlehem, men som rett og slett ikke gadd å ta turen. Og vismennene går inn i huset, antagligvis et allminnelig hus i Betlehem, ser en 2 år gammel guttunge og hans mor, og troens øyne ser det som ingen andre kunne se: Her er hele jordens konge, og de ble "over all måte glade".
Jes 55:4f
Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.
Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle. Hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld. For han herliggjør deg.
De mest usannsynlige mennesker kommer for å tilbe. Et hedensk presteskap fra et land langt borte, kommer og bøyer seg for et lite barn. Og, som resten av Matteus-evangeliet understreker, er ikke Jesus bare frelser, fredsfyrste, underfull rådgiver, veldig Gud og evig Far, han er Kongenes konge og Herrenes herre, og selv de som, med verdslige øyne, skulle vært lengst unna, må innrømme det, og bøyer seg med glede over all måte.
Det er bare helt utrolig.
onsdag 14. september 2011
Ego eimi
Overskriften sier deg sikkert ingenting, med mindre du leser koiné gresk, men hva om jeg hadde skrevet det på hebraisk - Yahve? Aha, sier du. Det er Guds navn, og betyr "Jeg er". Men hvorfor sitere noe gammeltestamentlig på gresk, og ikke hebraisk? Det stemmer at Gud ga Moses denne introduksjonen i GT (1. mos 3,14), men det samme utrykket finner vi også i NT, ofte i munnen på ham som var Gud selv, Jesus Kristus - Ego eimi ho ón - Jeg er den jeg er.
Eksempelvis når soldatene kommer til Getsemane-hagen for å gripe Jesus:
Joh 18:6:
Da han sa til dem: Det er meg, vek de tilbake og falt til jorden.
Ego eimi - Jesus gir ikke bare til kjenne at han er den som soldatene leter etter, men at han er "JEG ER", Yahwe, Gud - Og soldatene reagerer på den eneste måten som var mulig, de vek tilbake og falt til jorden, i møte med denne som var Alfa og Omega, Guds sønn, Gud, kommet i kjød.
Hvem sier folk at jeg er? Spør Jesus i Mat 16. Jesus, eller Yeshua er sammensatt av to ord: Yahve som er Guds navn og Yashaw som betyr å sette fri, å frelse. Herren er min frelser.
Det sier noe om mitt forhold til Jesus Kristus, han er min frelse, han er den jeg setter mitt fulle håp til når det gjelder liv og evighet. Min egen rettferdighet er som skitne filler (Jes 64), i mitt kjød bor det ingenting godt (Rom 7,18), men takk være Gud som gav sin Sønn er jeg ren og rettferdig himmelen verdig og grunnen er Jesus Kristus, grunnen er at Yahve er min frelse.
Sal 118:14
Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Frelse kommer ikke bare fra Jesus, frelse er ikke noe som bare er påbegynt av Jesus, eller blir avsluttet av Jesus, men i ett og alt, i går og i dag, ja til evig tid står dette fast: Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Kristus, Christós på gresk og Meshiach på hebraisk, det er det samme ordet, og det betyr den Salvede. Du som er kjent i det gamle testamentet vet at prestene ble innvidd til tjeneste og salvet. Og der Jesus-navnet forteller om mitt forhold til Guds sønn, forteller Kristus oss om hans forhold til Gud. Han er den som er sendt av Gud.
Han er ikke et menneske som bare dukker opp og har noen idéer, nei, fra evig tid av var han hos Faderen, hos universets Skaper, den allmektige og da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. (Gal 4,4f). Han er den han er – Jesus Kristus, Guds Salvede, enbårne Sønn, min frelse.
Når vi vet dette, er det da rart at han sier "Ego eimi ho ón - jeg er den jeg er"? Når han så til de grader oppfyller alt hans navn lover?
Det er noe veldig kraftfullt over uttrykket "ego eimi". La meg ta med et eksempel til hvor dette er brukt:
Matt 28:19f
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,
og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
"Ego meth humon eimi" JEG med dere ER. Han er ikke bare den som "ER" uavhengig av noen andre, den som "ER" fra evig tid, til evig tid. Han er den som "ER" med deg, så sant du kan si om Jesus Kristus at han ER den han er - Yahve, min frelse, Guds salvede. Jeg håper du kjenner han som den han ER.
Eksempelvis når soldatene kommer til Getsemane-hagen for å gripe Jesus:
Joh 18:6:
Da han sa til dem: Det er meg, vek de tilbake og falt til jorden.
Ego eimi - Jesus gir ikke bare til kjenne at han er den som soldatene leter etter, men at han er "JEG ER", Yahwe, Gud - Og soldatene reagerer på den eneste måten som var mulig, de vek tilbake og falt til jorden, i møte med denne som var Alfa og Omega, Guds sønn, Gud, kommet i kjød.
Hvem sier folk at jeg er? Spør Jesus i Mat 16. Jesus, eller Yeshua er sammensatt av to ord: Yahve som er Guds navn og Yashaw som betyr å sette fri, å frelse. Herren er min frelser.
Det sier noe om mitt forhold til Jesus Kristus, han er min frelse, han er den jeg setter mitt fulle håp til når det gjelder liv og evighet. Min egen rettferdighet er som skitne filler (Jes 64), i mitt kjød bor det ingenting godt (Rom 7,18), men takk være Gud som gav sin Sønn er jeg ren og rettferdig himmelen verdig og grunnen er Jesus Kristus, grunnen er at Yahve er min frelse.
Sal 118:14
Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Frelse kommer ikke bare fra Jesus, frelse er ikke noe som bare er påbegynt av Jesus, eller blir avsluttet av Jesus, men i ett og alt, i går og i dag, ja til evig tid står dette fast: Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Kristus, Christós på gresk og Meshiach på hebraisk, det er det samme ordet, og det betyr den Salvede. Du som er kjent i det gamle testamentet vet at prestene ble innvidd til tjeneste og salvet. Og der Jesus-navnet forteller om mitt forhold til Guds sønn, forteller Kristus oss om hans forhold til Gud. Han er den som er sendt av Gud.
Han er ikke et menneske som bare dukker opp og har noen idéer, nei, fra evig tid av var han hos Faderen, hos universets Skaper, den allmektige og da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. (Gal 4,4f). Han er den han er – Jesus Kristus, Guds Salvede, enbårne Sønn, min frelse.
Når vi vet dette, er det da rart at han sier "Ego eimi ho ón - jeg er den jeg er"? Når han så til de grader oppfyller alt hans navn lover?
Det er noe veldig kraftfullt over uttrykket "ego eimi". La meg ta med et eksempel til hvor dette er brukt:
Matt 28:19f
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,
og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
"Ego meth humon eimi" JEG med dere ER. Han er ikke bare den som "ER" uavhengig av noen andre, den som "ER" fra evig tid, til evig tid. Han er den som "ER" med deg, så sant du kan si om Jesus Kristus at han ER den han er - Yahve, min frelse, Guds salvede. Jeg håper du kjenner han som den han ER.
fredag 9. september 2011
Åndens enhet
Ef 4:1-3
Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.
Åndens enhet er viktig. Men hva er Åndens enhet?
Paulus går videre i Ef 4 om å snakke om nådegaveutrustningen til tjeneste; apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, og Den Hellige Ånd var lur som satte det i den rekkefølgen. Åndens salvelse og rike velsignelse over tjenesten vokser ut av, og har som forutsetning, at de kristne bevarer Åndens enhet. Dette er et konsept som går Skriften gjennom (apg 2,1ff, apg 4,31ff) - Når kristne samles i enhet, velsigner Gud.
Sal 133:1-3
En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.
Brødrene (hebr. Achim - "en av flokken", ergo både menn og kvinner, store og små) bor sammen, eller er samlet i enighet. Da kommer oljen, salvelsen, og velsignelsen, liv til evig tid.
Fil 2:1-5
Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye. La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus.
Åndens enhet sikter ikke først og fremst til identiske teologiske standpunkt. Vi fastholder de sentrale doktrinene, og legger vinn på å gjøre som skriften sier i både stor og smått, med "fasthet i det sentrale, frihet i det perifære og alt i kjærlighet" (Augustin). Om Skriften åpner for mer enn en klar tolkning, som er tilfelle med f.eks, endetidssyn, barne-/voksendåp, lar vi ikke slike bagateller forstyrre fellesskapet. Vi holder imidlertid standhaftig fast ved alt skriften taler klart om.
Åndens enhet sikter til en enhet i at grunnen til at vi kommer sammen er ene og alene Guds ære i Jesus Kristus. Gud kommer ikke til å spørre deg om du er lutheraner, kalvinist eller pinsevenn, men han kommer til å spørre deg om du er innstilt på å ære ham som den eneste.
Matt 18:19
Atter sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.
Verset lover bønnesvar, med forbehold om en bibelsk enighet, dvs. at dette skal skje ene og alene til Guds ære, og uansett hvilken måte han velger å gjøre det på, uansett hva det måtte koste for oss, at han gjør det slik han vil, og kun til sin ære.
"Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel."
Likesom oljen kom på Arons hode, og fløt nedover legeme, kom salvelsen på menighetens hode - Kristus. Selv om Jesus var sann Gud, utførte han sin jordiske tjeneste som et menneske med kraft fra den Hellige Ånd som salvet ham til tjeneste (Christós/Meshiach betyr "den salvede"), og salvelsen var ment å gå videre fra Jordan-elva og ned til oss, som er lemmer på Kristi legeme, med den forutsetning at vi er Guds folk i enighet. Dette er med andre ord helt i kjernen, på det dypeste og det mest grunnleggende av den kristne tjenesten.
For en grundigere tematisk gjennomgang av Åndens tjeneste og Åndens enhet, last ned denne prekenen, holdt på Alnes bedehus 9. sept 2011:
http://www.zshare.net/audio/943963351f1ceeed/
Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.
Åndens enhet er viktig. Men hva er Åndens enhet?
Paulus går videre i Ef 4 om å snakke om nådegaveutrustningen til tjeneste; apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, og Den Hellige Ånd var lur som satte det i den rekkefølgen. Åndens salvelse og rike velsignelse over tjenesten vokser ut av, og har som forutsetning, at de kristne bevarer Åndens enhet. Dette er et konsept som går Skriften gjennom (apg 2,1ff, apg 4,31ff) - Når kristne samles i enhet, velsigner Gud.
Sal 133:1-3
En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.
Brødrene (hebr. Achim - "en av flokken", ergo både menn og kvinner, store og små) bor sammen, eller er samlet i enighet. Da kommer oljen, salvelsen, og velsignelsen, liv til evig tid.
Fil 2:1-5
Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye. La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus.
Åndens enhet sikter ikke først og fremst til identiske teologiske standpunkt. Vi fastholder de sentrale doktrinene, og legger vinn på å gjøre som skriften sier i både stor og smått, med "fasthet i det sentrale, frihet i det perifære og alt i kjærlighet" (Augustin). Om Skriften åpner for mer enn en klar tolkning, som er tilfelle med f.eks, endetidssyn, barne-/voksendåp, lar vi ikke slike bagateller forstyrre fellesskapet. Vi holder imidlertid standhaftig fast ved alt skriften taler klart om.
Åndens enhet sikter til en enhet i at grunnen til at vi kommer sammen er ene og alene Guds ære i Jesus Kristus. Gud kommer ikke til å spørre deg om du er lutheraner, kalvinist eller pinsevenn, men han kommer til å spørre deg om du er innstilt på å ære ham som den eneste.
Matt 18:19
Atter sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.
Verset lover bønnesvar, med forbehold om en bibelsk enighet, dvs. at dette skal skje ene og alene til Guds ære, og uansett hvilken måte han velger å gjøre det på, uansett hva det måtte koste for oss, at han gjør det slik han vil, og kun til sin ære.
"Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel."
Likesom oljen kom på Arons hode, og fløt nedover legeme, kom salvelsen på menighetens hode - Kristus. Selv om Jesus var sann Gud, utførte han sin jordiske tjeneste som et menneske med kraft fra den Hellige Ånd som salvet ham til tjeneste (Christós/Meshiach betyr "den salvede"), og salvelsen var ment å gå videre fra Jordan-elva og ned til oss, som er lemmer på Kristi legeme, med den forutsetning at vi er Guds folk i enighet. Dette er med andre ord helt i kjernen, på det dypeste og det mest grunnleggende av den kristne tjenesten.
For en grundigere tematisk gjennomgang av Åndens tjeneste og Åndens enhet, last ned denne prekenen, holdt på Alnes bedehus 9. sept 2011:
http://www.zshare.net/audio/943963351f1ceeed/
lørdag 27. august 2011
Hvem er det snakk om?
Joh 3:16
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Jeg kan ikke love at dette blir det siste innlegget om Joh 3,16. Hvor mye sier ikke dette verset om Guds nåde, med så få ord? Legg merke til at verset sier ingenting om mennesket. Det virker som om noen leser det på denne måten:
For mennesket var så elskverdig, at Gud gav sin Sønn ...
Slik hadde det stått om mennesker skrev Bibelen av egen, fri vilje. Men vi, som løftet om evig liv gjelder, vet at "aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd." (2Pet 1:21)
Så er altså menneske utelatt, i hvert fall menneskers handling, i joh 3,16. Likevel minner det oss om hvem vi er - den lønn vi fortjener, fortapelsen, og den gave vi har fått, evig liv.
Rom 6:23
For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Lønnen og gaven - hvilken visdom viser den Hellige Ånd når han formulerer seg slik! Måtte vi aldri blande sammen disse to, og for et øyeblikk tro at vi får det evige liv som lønn, opparbeidet og fortjent! Ei heller motsatt - at den lønn som synden gir, ikke er rettferdig og fortjent. At den lønn vi høster, ikke er rettferdig betaling for det arbeidet vi har gjort. Selv våre rettferdige gjerninger er som skitne filler (Jes 64,4f), fordi våre motiver er egoistiske og gudsbespottende. Skulle vi da si at Gud har noen forpliktelse til å elske oss? Skulle vi virklig tro at det var noe i oss som Gud ønsket å redde?
Nei, la denslags være til de som fortapes. Vi vet at det var ikke på grunn av mennesker at Gud gav sin Sønn. Det var på grunn av Gud. For hans ære utvalgte han seg et folk, ikke fordi det var det største av folk, for det er det minste. Det som ingenting var, har Gud i sin visdom utvalgt, for desto mer å vise sin kraft og herlighet. Grenene roser seg ikke mot roten som bar dem! Nei, all ære går til ham som all ære fortjener: Den levende Gud, allmektige skaper, hærskarenes Gud, Alfa og Omega, begynnelsen og enden.
Åp 7:12:
Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Jeg kan ikke love at dette blir det siste innlegget om Joh 3,16. Hvor mye sier ikke dette verset om Guds nåde, med så få ord? Legg merke til at verset sier ingenting om mennesket. Det virker som om noen leser det på denne måten:
For mennesket var så elskverdig, at Gud gav sin Sønn ...
Slik hadde det stått om mennesker skrev Bibelen av egen, fri vilje. Men vi, som løftet om evig liv gjelder, vet at "aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd." (2Pet 1:21)
Så er altså menneske utelatt, i hvert fall menneskers handling, i joh 3,16. Likevel minner det oss om hvem vi er - den lønn vi fortjener, fortapelsen, og den gave vi har fått, evig liv.
Rom 6:23
For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Lønnen og gaven - hvilken visdom viser den Hellige Ånd når han formulerer seg slik! Måtte vi aldri blande sammen disse to, og for et øyeblikk tro at vi får det evige liv som lønn, opparbeidet og fortjent! Ei heller motsatt - at den lønn som synden gir, ikke er rettferdig og fortjent. At den lønn vi høster, ikke er rettferdig betaling for det arbeidet vi har gjort. Selv våre rettferdige gjerninger er som skitne filler (Jes 64,4f), fordi våre motiver er egoistiske og gudsbespottende. Skulle vi da si at Gud har noen forpliktelse til å elske oss? Skulle vi virklig tro at det var noe i oss som Gud ønsket å redde?
Nei, la denslags være til de som fortapes. Vi vet at det var ikke på grunn av mennesker at Gud gav sin Sønn. Det var på grunn av Gud. For hans ære utvalgte han seg et folk, ikke fordi det var det største av folk, for det er det minste. Det som ingenting var, har Gud i sin visdom utvalgt, for desto mer å vise sin kraft og herlighet. Grenene roser seg ikke mot roten som bar dem! Nei, all ære går til ham som all ære fortjener: Den levende Gud, allmektige skaper, hærskarenes Gud, Alfa og Omega, begynnelsen og enden.
Åp 7:12:
Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.
torsdag 25. august 2011
Tenk større, del 1
"Filmen", som egentlig bare er lydopptak, er den første av en serie kalt "Tenk større". Dette er en undervisningsserie i 4 deler om sentrale tema i kristen troslære ut fra "de kjente og kjære" versene som mange kan utenat. Denne delen tar utgangspunkt i joh 3,16, og omhandler Guds kjærlighet, fortapelsen og det evige livet. For deg som har lest noen av innleggene her på bloggen er nok ikke alt helt nytt. Av hensyn til publikum er talestilen noe roligere enn normalt :)
Talen er tatt opp på Spjelkavik Bedehus, 21. august 2011
Denne folderen med tilleggsinformasjon ble også delt ut:
Talen er tatt opp på Spjelkavik Bedehus, 21. august 2011
Denne folderen med tilleggsinformasjon ble også delt ut:
torsdag 11. august 2011
Det guddomlige imperativ: Gå?
Mark 16:15:
Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!
Ofte tenker vi om misjon at det er å reise et sted for å forkynne evangeliet. Slik ser det da vitterlig ut også i dette verset. Jeg må dessverre nok en gang, i all ydmykhet, få lov til å påpeke en noe unøyaktig oversettelse. I det norske verset er det nemlig 2 imperativ (imperativ: Verb i kommandoform, eks: Gå! Sitt! Rull rundt!), mens det i den greske grunnteksten bare er ett: Forkynn! Hva i alle dager har dette å gjøre med meg og mitt daglige liv?
Dette er viktig for deg, nettopp fordi det handler om ditt daglige liv. En mer korrekt oversettelse ville være "Når dere går av sted, så forkynn", slik det står i matt 10,7. Jesus har allerede gitt et kall som setter i bevegelse: Følg meg! Han som sier "kom", sier ikke "gå" i neste øyeblikk. Snarere er det slik å forstå at du, mens du i din daglige vandring i etterfølgelse av Kristus, blir oppfordret til å forkynne.
2Tim 4:2:
Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.
Så ofte blir vi avhengige av talerstolen og det formelle møtet, selv om det er en så stor kontrast til det vi lærer i Skriften. Det være seg i tide og utide, om det passer seg eller ikke, vær du alltid rede til å forkynne Ordet, med all tålmodighet og lære. Om du allerede er i bevegelse, det er, om du allerede følger Kristus, da vil mulighetene by seg, og han vil velsigne ditt arbeid, for han har sagt "Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt"!
Satt på spissen: Du er enten en misjonær, eller et misjonsfelt. Der er ingen tilskuere til misjon, andre enn de som er i den synlige menigheten, men som ikke er født av Gud. Disse vil også være på tilskuerbenken i fortapelsen, og se med lengsel opp mot himmelen. Om du ikke er engasjert i å vinne sjeler for Kristus i dag, er det ingen grunn til å tro at du ville være det om du kunne dra til Kina eller Afrika. Gud har satt deg hvor du er, han har gitt deg kallet: Følg meg, og han har sagt, med det guddommelige imperativ, hvorenn du er, hvorenn du går, i tide og utide: FORKYNN EVANGELIET!
Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. - Rom 10:8
Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!
Ofte tenker vi om misjon at det er å reise et sted for å forkynne evangeliet. Slik ser det da vitterlig ut også i dette verset. Jeg må dessverre nok en gang, i all ydmykhet, få lov til å påpeke en noe unøyaktig oversettelse. I det norske verset er det nemlig 2 imperativ (imperativ: Verb i kommandoform, eks: Gå! Sitt! Rull rundt!), mens det i den greske grunnteksten bare er ett: Forkynn! Hva i alle dager har dette å gjøre med meg og mitt daglige liv?
Dette er viktig for deg, nettopp fordi det handler om ditt daglige liv. En mer korrekt oversettelse ville være "Når dere går av sted, så forkynn", slik det står i matt 10,7. Jesus har allerede gitt et kall som setter i bevegelse: Følg meg! Han som sier "kom", sier ikke "gå" i neste øyeblikk. Snarere er det slik å forstå at du, mens du i din daglige vandring i etterfølgelse av Kristus, blir oppfordret til å forkynne.
2Tim 4:2:
Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.
Så ofte blir vi avhengige av talerstolen og det formelle møtet, selv om det er en så stor kontrast til det vi lærer i Skriften. Det være seg i tide og utide, om det passer seg eller ikke, vær du alltid rede til å forkynne Ordet, med all tålmodighet og lære. Om du allerede er i bevegelse, det er, om du allerede følger Kristus, da vil mulighetene by seg, og han vil velsigne ditt arbeid, for han har sagt "Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt"!
Satt på spissen: Du er enten en misjonær, eller et misjonsfelt. Der er ingen tilskuere til misjon, andre enn de som er i den synlige menigheten, men som ikke er født av Gud. Disse vil også være på tilskuerbenken i fortapelsen, og se med lengsel opp mot himmelen. Om du ikke er engasjert i å vinne sjeler for Kristus i dag, er det ingen grunn til å tro at du ville være det om du kunne dra til Kina eller Afrika. Gud har satt deg hvor du er, han har gitt deg kallet: Følg meg, og han har sagt, med det guddommelige imperativ, hvorenn du er, hvorenn du går, i tide og utide: FORKYNN EVANGELIET!
Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. - Rom 10:8
onsdag 10. august 2011
Er du en kristen om du sier at du er det?
Rom 10:9
For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.
Verset ovenfor er kanskje et av de mest brukte versene i evangelisering. Tanken er at der som du gir et intellektuellt samtykke til frelsesplanen, og utrykker det verbalt, er du frelst. Men er det virkelig det som er forskjellen på en evighet i himmelen hos Gud, og en evighet i fortapelsen?
Bibelen lærer oss ikke systematisk teologi. Mennesket systematiserer, lager skjema og utarbeider dogmatikk, og det er, til en grad, nyttig og viktig. Men Bibelen lærer ikke systematisk teologi. Den lærer ansvar, og den lærer privilegium. Derfor er det viktig at vi ikke bygger doktrine på enkeltvers, og spiller versene ut imot hverandre som om de skulle være motsigende. Denne utfordringen tilhører apologeten, som forsvarer troen med verdslige øyne. Den som søker Gud i tro, legger til grunn at "Hele Skriften er innåndet av Gud" (2. Tim 3,16).
Matt 7:21-23
Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.
Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?
Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!
Etter Jesu egne ord er bekjennelsen null verdt i seg selv. Ja, til og med åndelige gjerninger som profetord, åndsutdrivelse og mirakler kan ikke sikre deg inngang på dommens dag. For å da forstå hva Paulus sier i Rom 10, går vi til kirkehistorien. Menigheten i Rom (som Romerbrevet er skrevet til ...) hadde ett stort problem, og det problemet het Keiseren. Keiseren i Rom krevde at alle romere hvert år skulle ofre en håndfull røkelse på et alter, og si "Keiseren er Herre". Dette ville ikke de kristne gå med på, og dermed ble det innført dødsstraff for de som nektet å bekjenne Keiseren som herre. En kristen bekjennelse i Rom er dermed å forstå som å underskrive sin egen dødsdom, og vi kan på ingen måte ta Paulus' ord som et forsøk på å forsvare dagens vranglære om at frelse er det letteste i verden å oppnå, du trenger bare å bekjenne en gang, så er du innenfor.
Åp 3,1b
Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.
Det går an å late som om man er kristen, og lure alle rundt seg. Det går an å leke "kirkeleken" hele livet, og lure alle mennesker, seg selv inkludert. Men det går ikke an å lure Gud.
Som sagt spiller vi aldri ut bibelvers mot hverandre, og sier at et er rett og et annet urett.
Joh 3:5
Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
Gjenfødelse er kanskje det ordet som best understreker omvendelsens radikale natur. Å bli født er en stor begivenhet i ens liv, og Jesus understreker med dette ordvalget hvor hjelpeløst individet er, på egen hånd, i frelsen. Like lite som det er din fortjeneste at du blir født, er det at du blir frelst, kunne vi også sagt. Men merk: Poenget er ikke hvor lite du trenger å gjøre for å bli frelst, poenget er hvor lite du kan gjøre. Dette er Guds arbeid.
Ja, sier du kanskje, det var Guds arbeid på Golgata. Det er sant! Men trodde du at det var du selv som tok del i det med din bekjennelse? Langt derifra! Å bli født på ny er ingen fjern historisk hendelse, det er høyst nært og personlig!
Esek 36:25f
Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere.
Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte.
"Vann og Ånd" var ordene Jesus brukte til Nikodemus, en lærer i Israel. Det er ikke umulig at Nikodemus tenkte tilbake på disse ordene i Esekiel. Legg merke til hvem som er den handlende part: Det guddommelige Jeg.
Dermed kan vi legge av at frelsen skjer ved gjerninger, men vi må også legge av at frelsen skjer ved troen, forstått som et intellektuellt samtykke. Frelse er ikke en holdning, en bønn eller et bibelvers. Frelsen er en person: Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Det er ikke "min tro" som frelser, det er Ham! Vi får del i denne frelse gjennom troen alene, men troen er også en gave fra Ham (ef 2,8).
Du skal ikke dømme, sier Jesus i mat 7. Mennesket er ikke gitt å dømme mellom frelse og fortapelse for andre mennesker, men vi ER gitt, ikke bare autoritet, men også ansvar for og kraft til, å dømme om lære, om liv og om åndsmakt. Er vi ikke pålagt, dersom noen synder, å gå til ham for å rettlede? Og dersom han ikke vil høre, å ta med 1-2 andre? Og dersom han da ikke vil høre, å la hele menigheten tale ham til rette, for dermed å utvise ham fra menigheten om han nekter å la seg rettlede? (Mat 18,15-17) Men slik kirketukt er for lengst gått av moten, fordi mennesket, i et forsøk på å systematisere, har spillt mat 18 ut mot mat 7, og konkludert med at mat 7 er det riktigste, fordi det er det behagligste og mest politisk korrekte.
Bevisene på at omvendelsen er av Gud, finnes bl.a. i 1. Joh. Kristendom er ikke et adoptert tankesett, eller en livsholdning. Kristendom er en overnaturlig kraft fra Gud i det høye, til å bryte lenker og sette syndens slaver fri. Og får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jesus kom ikke for å frelse mennesker fra Helvete, fra den dom de fortjener fra en rettferdig Gud, han kom for å frelse mennesker fra synd. For å omvende mennesker fra kjødet, verden og djevelen, og til Gud i himmelen, han som er sann far for alt som kalles barn i himmel og på jord.
Spurgeon sa at om din omvendelse var ditt forsøk på å gripe fatt i Guds frelsesplan, er det en omvendelse som du må omvendes fra. Om du bekjenner Jesus som Herre, men lever for å nyte verdens gleder og verdens synd, da er det ingen grunn til å tro at du har hatt med Jesus å gjøre.
2Kor 13:5:
Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.
Begynn her:
Sal 139:23f
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker,
se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!
For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.
Verset ovenfor er kanskje et av de mest brukte versene i evangelisering. Tanken er at der som du gir et intellektuellt samtykke til frelsesplanen, og utrykker det verbalt, er du frelst. Men er det virkelig det som er forskjellen på en evighet i himmelen hos Gud, og en evighet i fortapelsen?
Bibelen lærer oss ikke systematisk teologi. Mennesket systematiserer, lager skjema og utarbeider dogmatikk, og det er, til en grad, nyttig og viktig. Men Bibelen lærer ikke systematisk teologi. Den lærer ansvar, og den lærer privilegium. Derfor er det viktig at vi ikke bygger doktrine på enkeltvers, og spiller versene ut imot hverandre som om de skulle være motsigende. Denne utfordringen tilhører apologeten, som forsvarer troen med verdslige øyne. Den som søker Gud i tro, legger til grunn at "Hele Skriften er innåndet av Gud" (2. Tim 3,16).
Matt 7:21-23
Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.
Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?
Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!
Etter Jesu egne ord er bekjennelsen null verdt i seg selv. Ja, til og med åndelige gjerninger som profetord, åndsutdrivelse og mirakler kan ikke sikre deg inngang på dommens dag. For å da forstå hva Paulus sier i Rom 10, går vi til kirkehistorien. Menigheten i Rom (som Romerbrevet er skrevet til ...) hadde ett stort problem, og det problemet het Keiseren. Keiseren i Rom krevde at alle romere hvert år skulle ofre en håndfull røkelse på et alter, og si "Keiseren er Herre". Dette ville ikke de kristne gå med på, og dermed ble det innført dødsstraff for de som nektet å bekjenne Keiseren som herre. En kristen bekjennelse i Rom er dermed å forstå som å underskrive sin egen dødsdom, og vi kan på ingen måte ta Paulus' ord som et forsøk på å forsvare dagens vranglære om at frelse er det letteste i verden å oppnå, du trenger bare å bekjenne en gang, så er du innenfor.
Åp 3,1b
Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.
Det går an å late som om man er kristen, og lure alle rundt seg. Det går an å leke "kirkeleken" hele livet, og lure alle mennesker, seg selv inkludert. Men det går ikke an å lure Gud.
Som sagt spiller vi aldri ut bibelvers mot hverandre, og sier at et er rett og et annet urett.
Joh 3:5
Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
Gjenfødelse er kanskje det ordet som best understreker omvendelsens radikale natur. Å bli født er en stor begivenhet i ens liv, og Jesus understreker med dette ordvalget hvor hjelpeløst individet er, på egen hånd, i frelsen. Like lite som det er din fortjeneste at du blir født, er det at du blir frelst, kunne vi også sagt. Men merk: Poenget er ikke hvor lite du trenger å gjøre for å bli frelst, poenget er hvor lite du kan gjøre. Dette er Guds arbeid.
Ja, sier du kanskje, det var Guds arbeid på Golgata. Det er sant! Men trodde du at det var du selv som tok del i det med din bekjennelse? Langt derifra! Å bli født på ny er ingen fjern historisk hendelse, det er høyst nært og personlig!
Esek 36:25f
Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere.
Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte.
"Vann og Ånd" var ordene Jesus brukte til Nikodemus, en lærer i Israel. Det er ikke umulig at Nikodemus tenkte tilbake på disse ordene i Esekiel. Legg merke til hvem som er den handlende part: Det guddommelige Jeg.
Dermed kan vi legge av at frelsen skjer ved gjerninger, men vi må også legge av at frelsen skjer ved troen, forstått som et intellektuellt samtykke. Frelse er ikke en holdning, en bønn eller et bibelvers. Frelsen er en person: Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Det er ikke "min tro" som frelser, det er Ham! Vi får del i denne frelse gjennom troen alene, men troen er også en gave fra Ham (ef 2,8).
Du skal ikke dømme, sier Jesus i mat 7. Mennesket er ikke gitt å dømme mellom frelse og fortapelse for andre mennesker, men vi ER gitt, ikke bare autoritet, men også ansvar for og kraft til, å dømme om lære, om liv og om åndsmakt. Er vi ikke pålagt, dersom noen synder, å gå til ham for å rettlede? Og dersom han ikke vil høre, å ta med 1-2 andre? Og dersom han da ikke vil høre, å la hele menigheten tale ham til rette, for dermed å utvise ham fra menigheten om han nekter å la seg rettlede? (Mat 18,15-17) Men slik kirketukt er for lengst gått av moten, fordi mennesket, i et forsøk på å systematisere, har spillt mat 18 ut mot mat 7, og konkludert med at mat 7 er det riktigste, fordi det er det behagligste og mest politisk korrekte.
Bevisene på at omvendelsen er av Gud, finnes bl.a. i 1. Joh. Kristendom er ikke et adoptert tankesett, eller en livsholdning. Kristendom er en overnaturlig kraft fra Gud i det høye, til å bryte lenker og sette syndens slaver fri. Og får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jesus kom ikke for å frelse mennesker fra Helvete, fra den dom de fortjener fra en rettferdig Gud, han kom for å frelse mennesker fra synd. For å omvende mennesker fra kjødet, verden og djevelen, og til Gud i himmelen, han som er sann far for alt som kalles barn i himmel og på jord.
Spurgeon sa at om din omvendelse var ditt forsøk på å gripe fatt i Guds frelsesplan, er det en omvendelse som du må omvendes fra. Om du bekjenner Jesus som Herre, men lever for å nyte verdens gleder og verdens synd, da er det ingen grunn til å tro at du har hatt med Jesus å gjøre.
2Kor 13:5:
Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.
Begynn her:
Sal 139:23f
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker,
se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!
mandag 1. august 2011
"Bare" to eller tre?
Matt 18:20
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Hver eneste gang jeg har hørt dette verset brukt i en andakt, virker det som om "to eller tre" er brukt som et minstemål. Inneforstått er det at idealet er en stor forsamling, men 2-3 går også bra. Selv om dette ikke er en direkte gal tanke, er det ikke konsistent med hva bibelverset egentlig prøver å si. Det er ikke snakk om "bare to eller tre", men bare "to eller tre".
Det er mennesket likt å kalkulere i ytre størrelser, og i det som er umiddelbart synlig og kan tas på og forståes med sansene (gr. stoichea), men Gud har en helt annen målestokk. I evangeliet fortalt av Matteus ser vi at Gud åpenbarer sin nye greie: Menigheten. I saligprisningene forklarer han hvilke type folk den skal bestå av, og i kap 16 hva dets grunnvoll og klippe skal være; at Jesus er Messias, den levende Guds sønn.
Ikke så å forstå at menigheten ikke eksisterer i GT, for det gjør den, men der er likevel et radikalt "før og etter" Golgata. Vi ser det i joh 4, hvor den samaritanske kvinnen løfter frem den gamle problemstillingen om tilbedelsen på Gerisim-fjellet versus tilbedelsen i Jerusalem. Jesus svarer henne at tilbedelsen geografiske posisjon ikke lenger er viktig - og dette er nytt, for i tiden før dette har Gud vært forbundet med tempelet i Jerusalem, ikke med avgudsdyrkelsen på Gerisim.
Joh 4:21-23
Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem.
Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.
Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.
Her ser altså at menigheten ikke lenger er knyttet til noe bestemt sted. De første 300 årene av kristendommens eksistens bevarte denne friheten, før Konstantins mor gav Fødselskirken i Betlehem som takkeoffer for Konstantins omvendelse. Dette er den første bygning som ble bygd med det formål å tilbe Kristus, den første kirke. Siden den tid har kristendommen, i større og mindre grad, vært i frivillig slaveri til dette håndfaste, synlige stoichea.
Hvordan møttes de kristne før denne tid? Å ha møte uten et bedehus eller en kirke virker kanskje utenklig og umulig for en moderne kristen. Svaret er at de møttes ofte to eller tre, ikke etter en bestemt plan eller møteoppsett, til faste tider og på bestemte steder, men tilsynelatende "tilfeldig" i ny og ne. Når to eller tre kristne kom sammen, ville de komme sammen som kristne. Hadde de mulighet ville de lese et ord, be sammen og snakke om de ting som angår Gud. Så ville de skilles, og kanskje kom de ikke sammen mer i akkurat den sammen gruppen.
Disse to eller tre som vi leser om, er ikke hvem som helst. De er samlet i Jesu navn. "I Jesu navn" er mer enn et anheng vi henger på etter en bønn, eller noe vi sier om det vi gjør for å gi det en slags hellighet. I dette ligger at de to eller tre var kalt av Jesus, og til Jesus. Hensikten for deres sammenkomst var å lære om og tilbe ham, bryte brødet og be sammen i fellesskap.
I dag ser vi at ungdomsmøter langt på vei er blitt noe av det motsatte: Vi møtes for å ha en sosial sammenkomst, underholdning, pizza og brus. Aller nådigst slepper vi til en andaktsholder i 10-15 min, hvor helst halvparten skal være morsomme historier, og når andakten er over kan vi fortsette samtalen om fotball, tv-programmer og diverse annet verdslig søppel. DETTE ER IKKE EN SAMLING I JESU NAVN! Her ser vi de samme tilstander som profeten Amos såg i sin tid. Selv om gudstjenesten går sin gang, er prestene, de som lovsynger, og menigheten generellt, ubruklige. At Gud uteblir med sin Ånd og kraft fra slike forsamlinger er ikke forunderlig.
Vil du se mer av Guds kraft i ditt liv? Gjør ting på den måten Gud har forordnet. Gå tilbake til denne felleskapsformen, at når du møter kristne venner, så møt dem som kristne venner. Snakk om Gud, del hans Ord og be sammen. La på denne måten Kristi ord få rikelig plass blant dere. Dette er den fellesskapsformen det er knyttet løfter til, og som slike Guds menn som John Wesley og C.S. Lewis kjempet for.
Gal 4:9
Men nå, når dere kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud, – hvordan kan dere da igjen vende tilbake til den svake og fattige barnelærdom[gr. Stoichea]? Vil dere på nytt være treller under den?
Den synlige menighet, med sine kirker, sitt presteskap og sine strukturer var aldri en del av Guds plan for menigheten. Det er skygger av den gamle pakt, som trellbinder istedenfor å sette fri. Går vi mer tilbake til den Gudsgitte, velsignende og løftebundne fellesskapsform, vil vi se at Gud holder sitt ord, og at Jesus er midt iblant oss.
Matt 18:20
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Dette er Hans menighet.
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Hver eneste gang jeg har hørt dette verset brukt i en andakt, virker det som om "to eller tre" er brukt som et minstemål. Inneforstått er det at idealet er en stor forsamling, men 2-3 går også bra. Selv om dette ikke er en direkte gal tanke, er det ikke konsistent med hva bibelverset egentlig prøver å si. Det er ikke snakk om "bare to eller tre", men bare "to eller tre".
Det er mennesket likt å kalkulere i ytre størrelser, og i det som er umiddelbart synlig og kan tas på og forståes med sansene (gr. stoichea), men Gud har en helt annen målestokk. I evangeliet fortalt av Matteus ser vi at Gud åpenbarer sin nye greie: Menigheten. I saligprisningene forklarer han hvilke type folk den skal bestå av, og i kap 16 hva dets grunnvoll og klippe skal være; at Jesus er Messias, den levende Guds sønn.
Ikke så å forstå at menigheten ikke eksisterer i GT, for det gjør den, men der er likevel et radikalt "før og etter" Golgata. Vi ser det i joh 4, hvor den samaritanske kvinnen løfter frem den gamle problemstillingen om tilbedelsen på Gerisim-fjellet versus tilbedelsen i Jerusalem. Jesus svarer henne at tilbedelsen geografiske posisjon ikke lenger er viktig - og dette er nytt, for i tiden før dette har Gud vært forbundet med tempelet i Jerusalem, ikke med avgudsdyrkelsen på Gerisim.
Joh 4:21-23
Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem.
Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.
Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.
Her ser altså at menigheten ikke lenger er knyttet til noe bestemt sted. De første 300 årene av kristendommens eksistens bevarte denne friheten, før Konstantins mor gav Fødselskirken i Betlehem som takkeoffer for Konstantins omvendelse. Dette er den første bygning som ble bygd med det formål å tilbe Kristus, den første kirke. Siden den tid har kristendommen, i større og mindre grad, vært i frivillig slaveri til dette håndfaste, synlige stoichea.
Hvordan møttes de kristne før denne tid? Å ha møte uten et bedehus eller en kirke virker kanskje utenklig og umulig for en moderne kristen. Svaret er at de møttes ofte to eller tre, ikke etter en bestemt plan eller møteoppsett, til faste tider og på bestemte steder, men tilsynelatende "tilfeldig" i ny og ne. Når to eller tre kristne kom sammen, ville de komme sammen som kristne. Hadde de mulighet ville de lese et ord, be sammen og snakke om de ting som angår Gud. Så ville de skilles, og kanskje kom de ikke sammen mer i akkurat den sammen gruppen.
Disse to eller tre som vi leser om, er ikke hvem som helst. De er samlet i Jesu navn. "I Jesu navn" er mer enn et anheng vi henger på etter en bønn, eller noe vi sier om det vi gjør for å gi det en slags hellighet. I dette ligger at de to eller tre var kalt av Jesus, og til Jesus. Hensikten for deres sammenkomst var å lære om og tilbe ham, bryte brødet og be sammen i fellesskap.
I dag ser vi at ungdomsmøter langt på vei er blitt noe av det motsatte: Vi møtes for å ha en sosial sammenkomst, underholdning, pizza og brus. Aller nådigst slepper vi til en andaktsholder i 10-15 min, hvor helst halvparten skal være morsomme historier, og når andakten er over kan vi fortsette samtalen om fotball, tv-programmer og diverse annet verdslig søppel. DETTE ER IKKE EN SAMLING I JESU NAVN! Her ser vi de samme tilstander som profeten Amos såg i sin tid. Selv om gudstjenesten går sin gang, er prestene, de som lovsynger, og menigheten generellt, ubruklige. At Gud uteblir med sin Ånd og kraft fra slike forsamlinger er ikke forunderlig.
Vil du se mer av Guds kraft i ditt liv? Gjør ting på den måten Gud har forordnet. Gå tilbake til denne felleskapsformen, at når du møter kristne venner, så møt dem som kristne venner. Snakk om Gud, del hans Ord og be sammen. La på denne måten Kristi ord få rikelig plass blant dere. Dette er den fellesskapsformen det er knyttet løfter til, og som slike Guds menn som John Wesley og C.S. Lewis kjempet for.
Gal 4:9
Men nå, når dere kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud, – hvordan kan dere da igjen vende tilbake til den svake og fattige barnelærdom[gr. Stoichea]? Vil dere på nytt være treller under den?
Den synlige menighet, med sine kirker, sitt presteskap og sine strukturer var aldri en del av Guds plan for menigheten. Det er skygger av den gamle pakt, som trellbinder istedenfor å sette fri. Går vi mer tilbake til den Gudsgitte, velsignende og løftebundne fellesskapsform, vil vi se at Gud holder sitt ord, og at Jesus er midt iblant oss.
Matt 18:20
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Dette er Hans menighet.
torsdag 7. juli 2011
Det sjelelige og det åndelige - ett fett?
Ef 1:3
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.
Les verset. Les det en gang til. Merker du deg noe? Jeg merket meg følgende: Han som HAR velsignet. Dette er gjort. Det er en handlig som er utført og fullført. Han som HAR velsignet. Det er snakk om noe som ER tilgjengelig her og nå, ikke et løfte for fremtiden. Videre: Han som har velsignet OSS. Hvem er disse, som Gud har velsignet?
Ef 1:4
For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.
De som er utvalgt, og kalt til å være hellige, har han velsignet. Kaller du deg kristen gjelder dette deg. Merk videre at velsignelsen er av en helt spesiell kvalitet; den er åndelig. Evnen til å skille mellom det åndelige og det sjelelige er blitt sjelden vare. Hvorfor er dette viktig?
1Kor 2:14f
Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.
Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme.
«Åndelige erfaringer», såkalt, er å finne mange steder, og kanskje spesiellt blant ungdommer er det en stadig søken etter religionsutøvelse som kan oppleves. Dette er en sunn og god trang, som på alle måter bør oppmuntres. Alt for mange, kanskje særlig i lutherske kretser, er av en slik oppfatning at kristendom bør foregå i «hodet alene», og at enhver åndeling opplevelse er av det onde. Det er imidlertid en ting som er viktig: Å skille mellom det sjelelige og det åndelige.
Bibelen presenterer mennesket som tredelt: Legeme, sjel og ånd (1. Tess 5,23). Det legemlige kan vi alle forholde oss til; det dreier seg om det fysiske legemet, kroppen, vi har. Selv et dødt menneske har et legeme, til tross for at det er i forfall. Men det døde mennesket mangler sjel: Legemet er der fortsatt, men det er «noe» som mangler hos det døde mennesket som var der før: Dets sjel. (Luk 12:20;Acta 20:10) Sjelen er det som innbefatter vår personlighet, vår evne til å oppfatte skjønnhet i kunst og musikk, vår humor – i det store og det hele det som gjør oss til nettopp mennesker. Hva er da ånden?
Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse I HIMMELEN.
Ef 2:4-6
Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med,
gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.
Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus,
I en forstand er du allerede i himmelen, så sant du er i Kristus Jesus, men du er der i ånden, din sjel og ditt legeme er på jorden. Med andre ord repressenterer det åndelige en dimmensjon som for deg var ukjent før du kom til Kristus. I sin søken etter åndelige opplevelser faller derfor mange på det som, på alle måter, er sjelelige opplevelser. Et eksempel: Du drar på lovsangskveld i menigheten og erfarer entusiasme, ekstase og lykkefølelse som du karakteriserer som åndelig, og med dette «vet» du at møtet har vært godt, og til velsignelse. Problemet er bare at du kan dra på en hvilken som helst ugudlig konsert med et noenlunde oppegående band, og «konsertfølelsen» er på alle måter nøyaktig lik følelsen du hadde på lovsangskvelden. Forskjellen er at du kaller den «god stemning » på konserten, og «åndelig erfaring» på lovsangskvelden. Fakta er at begge deler er sjelelig glede.
Det er ikke noe galt i å ha sjelelige gleder, så lenge du skiller dem fra de åndelige velsignelsene. Problemet, når er sjelelig glede blir kalt åndelig, er at de skaper en falsk visshet om at noe er fra Gud. Det er ikke rart at millioner flokker seg rundt en vranglærer som kan gi dem sjelelige gleder, når de, ved hjelp av de sjelelige gledene, kan bli overbevist om at de har hatt med den Hellige Ånd å gjøre. Sjelelige gleder er lette å skape, og det finnes psykologiske virkemidler som kan brukes til å lede mennesker til nesten hva som helst, og mange karismatikere benytter seg flittig av dette, og bruker navnet Jesus som et dekke, og for å tiltrekke seg interesserte kunder som går fem på fordi de ikke kan skille mellom det sjelelige og det åndelige.
Joh 4:24:
Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.
Rom 1:9:
For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium (..)
Hvordan lærer man da å skille mellom det sjelelige og det åndelige?
Heb 4:12
For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.
En annen måte å oversette dette verset på er «Guds ord (...) trenger igjennom helt til det skiller sjel og ånd» (gr. Merizo). Nok en gang er altså Bibelens viktighet understreket for den kristnes vandring. Enhver som tør kalle seg selv kristen burde ha det som en høy prioritet og stadig lese og lære Skriftens sannheter – hele Skriften, fra 1.Mos 1,1-Åp 22,21. At et menneske med mange års bekjennelse aldri har lest hele Bibelen, ei heller har ambisjoner om å gjøre det, er intet annet et patetisk og forkastelig. Vit at du, i din ignoranse, frarøver Gud mye av den ære han skulle fått ut av ditt liv, som han har et dobbelt krav på i at han først skapte deg til sin ære, og deretter kjøpte deg fri med sitt blod. Videre bør du vite at du går glipp av mengder av velsignelse fordi du heller vil fylle hjertet med det verden byr på. All åndelige velsignelse er din i Kristus. Fra evighet av har Faderen villet gi den til deg, Sønnen har gjort den tilgjengelig for deg i sitt blod, og Ånden arbeider stadig for å gjøre den til en realitet i ditt liv. Hvorfor skulle du da vente til evigheten med å oppleve himmelens gleder? Hvorfor er du så «uforstandig, og så treg i hjertet til å tro alt det som profetene har talt?» (luk 24,25).
Jud 18f
For de sa til dere: I den siste tid skal det komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster.
Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden.
Hvor mye splittelse, krangel og uro kunne ikke Kristi menighet vært spart, om den bare ville tro ham, og gjøre ting på hans måte? Hva er da veien ut av denne blindgaten?
Jud 20-25
Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv.
Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kjortelen som er smittet av kjødet.
Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.
Les verset. Les det en gang til. Merker du deg noe? Jeg merket meg følgende: Han som HAR velsignet. Dette er gjort. Det er en handlig som er utført og fullført. Han som HAR velsignet. Det er snakk om noe som ER tilgjengelig her og nå, ikke et løfte for fremtiden. Videre: Han som har velsignet OSS. Hvem er disse, som Gud har velsignet?
Ef 1:4
For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.
De som er utvalgt, og kalt til å være hellige, har han velsignet. Kaller du deg kristen gjelder dette deg. Merk videre at velsignelsen er av en helt spesiell kvalitet; den er åndelig. Evnen til å skille mellom det åndelige og det sjelelige er blitt sjelden vare. Hvorfor er dette viktig?
1Kor 2:14f
Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.
Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme.
«Åndelige erfaringer», såkalt, er å finne mange steder, og kanskje spesiellt blant ungdommer er det en stadig søken etter religionsutøvelse som kan oppleves. Dette er en sunn og god trang, som på alle måter bør oppmuntres. Alt for mange, kanskje særlig i lutherske kretser, er av en slik oppfatning at kristendom bør foregå i «hodet alene», og at enhver åndeling opplevelse er av det onde. Det er imidlertid en ting som er viktig: Å skille mellom det sjelelige og det åndelige.
Bibelen presenterer mennesket som tredelt: Legeme, sjel og ånd (1. Tess 5,23). Det legemlige kan vi alle forholde oss til; det dreier seg om det fysiske legemet, kroppen, vi har. Selv et dødt menneske har et legeme, til tross for at det er i forfall. Men det døde mennesket mangler sjel: Legemet er der fortsatt, men det er «noe» som mangler hos det døde mennesket som var der før: Dets sjel. (Luk 12:20;Acta 20:10) Sjelen er det som innbefatter vår personlighet, vår evne til å oppfatte skjønnhet i kunst og musikk, vår humor – i det store og det hele det som gjør oss til nettopp mennesker. Hva er da ånden?
Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse I HIMMELEN.
Ef 2:4-6
Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med,
gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.
Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus,
I en forstand er du allerede i himmelen, så sant du er i Kristus Jesus, men du er der i ånden, din sjel og ditt legeme er på jorden. Med andre ord repressenterer det åndelige en dimmensjon som for deg var ukjent før du kom til Kristus. I sin søken etter åndelige opplevelser faller derfor mange på det som, på alle måter, er sjelelige opplevelser. Et eksempel: Du drar på lovsangskveld i menigheten og erfarer entusiasme, ekstase og lykkefølelse som du karakteriserer som åndelig, og med dette «vet» du at møtet har vært godt, og til velsignelse. Problemet er bare at du kan dra på en hvilken som helst ugudlig konsert med et noenlunde oppegående band, og «konsertfølelsen» er på alle måter nøyaktig lik følelsen du hadde på lovsangskvelden. Forskjellen er at du kaller den «god stemning » på konserten, og «åndelig erfaring» på lovsangskvelden. Fakta er at begge deler er sjelelig glede.
Det er ikke noe galt i å ha sjelelige gleder, så lenge du skiller dem fra de åndelige velsignelsene. Problemet, når er sjelelig glede blir kalt åndelig, er at de skaper en falsk visshet om at noe er fra Gud. Det er ikke rart at millioner flokker seg rundt en vranglærer som kan gi dem sjelelige gleder, når de, ved hjelp av de sjelelige gledene, kan bli overbevist om at de har hatt med den Hellige Ånd å gjøre. Sjelelige gleder er lette å skape, og det finnes psykologiske virkemidler som kan brukes til å lede mennesker til nesten hva som helst, og mange karismatikere benytter seg flittig av dette, og bruker navnet Jesus som et dekke, og for å tiltrekke seg interesserte kunder som går fem på fordi de ikke kan skille mellom det sjelelige og det åndelige.
Joh 4:24:
Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.
Rom 1:9:
For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium (..)
Hvordan lærer man da å skille mellom det sjelelige og det åndelige?
Heb 4:12
For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.
En annen måte å oversette dette verset på er «Guds ord (...) trenger igjennom helt til det skiller sjel og ånd» (gr. Merizo). Nok en gang er altså Bibelens viktighet understreket for den kristnes vandring. Enhver som tør kalle seg selv kristen burde ha det som en høy prioritet og stadig lese og lære Skriftens sannheter – hele Skriften, fra 1.Mos 1,1-Åp 22,21. At et menneske med mange års bekjennelse aldri har lest hele Bibelen, ei heller har ambisjoner om å gjøre det, er intet annet et patetisk og forkastelig. Vit at du, i din ignoranse, frarøver Gud mye av den ære han skulle fått ut av ditt liv, som han har et dobbelt krav på i at han først skapte deg til sin ære, og deretter kjøpte deg fri med sitt blod. Videre bør du vite at du går glipp av mengder av velsignelse fordi du heller vil fylle hjertet med det verden byr på. All åndelige velsignelse er din i Kristus. Fra evighet av har Faderen villet gi den til deg, Sønnen har gjort den tilgjengelig for deg i sitt blod, og Ånden arbeider stadig for å gjøre den til en realitet i ditt liv. Hvorfor skulle du da vente til evigheten med å oppleve himmelens gleder? Hvorfor er du så «uforstandig, og så treg i hjertet til å tro alt det som profetene har talt?» (luk 24,25).
Jud 18f
For de sa til dere: I den siste tid skal det komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster.
Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden.
Hvor mye splittelse, krangel og uro kunne ikke Kristi menighet vært spart, om den bare ville tro ham, og gjøre ting på hans måte? Hva er da veien ut av denne blindgaten?
Jud 20-25
Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv.
Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kjortelen som er smittet av kjødet.
Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.
fredag 1. juli 2011
Har frelst, frelste, frelser, skal frelse ...
For ikke så lenge siden våknet jeg midt på natten med følgende innskytelse: Slå opp alle bibelvers som snakker om frelse, og finn ut hvordan verbet "å frelse" er bøyd. Hvis du er skrudd sammen på samme måte som meg er dette overhodet ikke unormalt, men for de av dere som ikke vanligvis henger seg opp i slike ting vil jeg gjerne få dele hva jeg fant.
2Tim 1:9:
Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av.
Har frelst; perfektum. Frelseshandlingen er fullbrakt, og verket er gjort ferdig. Det er en handling utført i fortid, og nå avsluttet. Vi vil se av de senere eksempler at dette sikter eksklusivt til Jesu forsonende død på Golgata, for 2000 år siden - Det ER fullbrakt, og der gjenstår ingenting for at frelsesverket skal være fullkomment.
Tit 3:4f
Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd,
Frelste; preteritum. Noe som er skjedd i nær fortid. Gud lot ikke bare frelsesverket stå på Golgata til skue, han har også kalt deg ut av synd og inn i sin nåde. Gjennom sin Ånd har han vekket deg opp, overbevist deg om synd og om rettferdighet, og dette drev deg til personlig omvendelse og tro. Dette er også et tilbakelagt stadium, som vi ser tilbake på med glede og takknemlighet.
1Pet 3:21:
det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.
Heb 7:25:
Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.
Frelser; presens. Det nåtidige. Jesus er alldeles ikke ferdig med deg! Dag for dag er vi oppfordret til å "arbeide på vår frelse med frykt og beven" (fil 2,12). Vet du ikke at du, som hører Kristus til, er "korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort" (rom 6,6)? Denne delen av vår frelse er ikke et forbigått stadium, den er den eneste naturlige fortsettelsen på en sann omvendelse (2. Joh 9). Hele livet har vi til å "bli sterke i nåden" (2. Tim 2,1) og "vokse opp til han som er hodet, Kristus" (Ef 4,15). Det kan ikke dermed sies at vi må komme til et visst nivå i vår helliggjørelse før vi er frelst fra fortapelsen, men at frelsen vi en gang mottok, vokser og får større plass.
1Pet 1:5:
dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid.
Den fremtidige frelse; futurum. Endelig frelst er vi ikke før vi er hjemme i Himmelen, men selv da fortsetter Golgatas verk å bære frukt, i at vi gjennom hele evigheten befinner oss i den salige tilstand som er infinitiv: Å være frelst.
Det begynte på Golgata, det kom med tiden til deg, du befinner deg i det nå, og til evig tid skal det gjelde deg.
2Kor 6:2:
For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!
"Hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?" (Heb 2,3)
2Tim 1:9:
Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av.
Har frelst; perfektum. Frelseshandlingen er fullbrakt, og verket er gjort ferdig. Det er en handling utført i fortid, og nå avsluttet. Vi vil se av de senere eksempler at dette sikter eksklusivt til Jesu forsonende død på Golgata, for 2000 år siden - Det ER fullbrakt, og der gjenstår ingenting for at frelsesverket skal være fullkomment.
Tit 3:4f
Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd,
Frelste; preteritum. Noe som er skjedd i nær fortid. Gud lot ikke bare frelsesverket stå på Golgata til skue, han har også kalt deg ut av synd og inn i sin nåde. Gjennom sin Ånd har han vekket deg opp, overbevist deg om synd og om rettferdighet, og dette drev deg til personlig omvendelse og tro. Dette er også et tilbakelagt stadium, som vi ser tilbake på med glede og takknemlighet.
1Pet 3:21:
det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.
Heb 7:25:
Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.
Frelser; presens. Det nåtidige. Jesus er alldeles ikke ferdig med deg! Dag for dag er vi oppfordret til å "arbeide på vår frelse med frykt og beven" (fil 2,12). Vet du ikke at du, som hører Kristus til, er "korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort" (rom 6,6)? Denne delen av vår frelse er ikke et forbigått stadium, den er den eneste naturlige fortsettelsen på en sann omvendelse (2. Joh 9). Hele livet har vi til å "bli sterke i nåden" (2. Tim 2,1) og "vokse opp til han som er hodet, Kristus" (Ef 4,15). Det kan ikke dermed sies at vi må komme til et visst nivå i vår helliggjørelse før vi er frelst fra fortapelsen, men at frelsen vi en gang mottok, vokser og får større plass.
1Pet 1:5:
dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid.
Den fremtidige frelse; futurum. Endelig frelst er vi ikke før vi er hjemme i Himmelen, men selv da fortsetter Golgatas verk å bære frukt, i at vi gjennom hele evigheten befinner oss i den salige tilstand som er infinitiv: Å være frelst.
Det begynte på Golgata, det kom med tiden til deg, du befinner deg i det nå, og til evig tid skal det gjelde deg.
2Kor 6:2:
For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!
"Hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?" (Heb 2,3)
tirsdag 28. juni 2011
For at det ikke skal være bortkastet
Joh 3:16
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Verset ovenfor er kanskje Bibelens mest kjente vers. Det er blitt sagt om det at det "inneholder mer sannhet om Guds nåde, utrykkt med færre ord, enn noe annet vers i Skriften". Det kan så være, men det er også sant om dette verset at den første og tydligste sannhet i dette verset er så åpenbar at mange nøyer seg med den, uten å meditere videre på hva dette verset sier på et dypere nivå. Jesus sa dette til Nikodemus, en lærer i Israel, som uten tvil burde ha vært i stand til å sette pris på dets dybder, i hvert fall til en større grad. C.H. Spurgeon sier om dette verset at det er en kilde til uendelig velsignelse, og at uansett hvor mye vi leser ut av det, vil det fortsatt ikke være tømt. La oss sammen gå inn i dette verset, og se nye sider av Guds godhet i Skriften.
Et ord vi ofte leser fort forbi er det lille ordet "fortapes". Hva ligger egentlig i dette begrepet? Vi vet at det stedet som danner forbildet for fortapelsen i det nye testamentet, er Gehenna eller Hinnoms Dal. Dette var Jerusalems søppelplass. Det er blitt meg fortalt at det som ble etterlatt i Gehenna ville spontantantenne på grunn av varmen der, og at røyk og stank steg opp derifra. Følgelig er det ikke unaturlig å assossiere det med det bildet av fortapelsen som en evig ild, med flammer og stank. Likevel er ikke Gehenna først og fremst et stort bål; det er en søppelfylling, hvor ting som ikke lenger var brukbare til noe, ble kastet. Med dette i bakhodet, kan vi få en bredere forståelse av Joh 3,16:
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal være bortkastet (...)
Og hvis du kan være med på denne tanken, så vil det ikke være vanskelig å se mer i Guds sønn enn bare en himmelbillett, eller en helvetesforsikring; en mulighet til å unngå den straff du egentlig fortjener. Du vet at Bibelen er klar på at det finnes et sted som Gud har skapt for de som ikke ville følge ham. Skulle et menneske som ikke er født på ny, komme til himmelen, og være med i lovsangen og prisen til den Gud det hatet mens det levde, da ville Himmelen, for det mennesket, bare være Helvete med ny addresse. Gud ønsker ikke at noen skal ende opp i Helvete:
Esek 33:11:
Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?
I en forstand er det da slik at de som ender opp i Helvete, har valgt å være der. Mange såkalte kristne går på møter og leser Bibelen fordi de føler at de må, men de ser overhodet ingen egenverdi i fellesskapet eller i Guds Ord. Dersom de kunne velge, ville de helst vært et helt annet sted.
Istedenfor å bli født på ny av Gud, få et nytt hjerte og en ny ånd (esek 36,25f), har de sluttet å gjøre de onde tingene de elsker, og begynt å gjøre de rettferdige, gode tingene, som de hater. Dette er på ingen måte Guds mening med frelsen.
Pred 3:11:
Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden.
Hva betyr det at Gud har lagt evigheten i våre hjerter? Gud skapte menneskehjertet med et bunnløst hull. Det lar seg ikke fylle av noe som er endelig. Vi prøver å fylle det igjen med materielle goder, og tenker "bare jeg får den ene tingen, så blir livet mitt perfekt" - Så får vi den, men vi er likevel ikke tilfreds. Mennesket er skapt med et bunnløst hull i hjertet, og det kan bare fylles av en som er uendelig.
Noen oversetter dette verset slik: For så høyt har Gud elsket verden. For det første er ikke en slik oversettelse nøyaktig tro mot grunnteksten, for det andre danner den et helt galt bilde av Guds kjærlighet. Joh 3,16 sier ikke først og fremst noe om kjærlighetens kvantitet, men om dens kvalitet.
1Joh 4:8-10
8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.
9 Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.
10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
En bedre oversettelse er altså: For SÅ (slik, på denne måten) har Gud elsket verden.
Ofte tenker vi om Gud at han er "som oss, bare mer" og om Guds kjærlighet at den er "som vår, bare større". Dette er galt. Gud er hellig, og i dette ligger det at han er fullstendig annerledes i sitt vesen, og i sin natur.
Gud er uendelig i alle sine kvaliteter. Han er ikke bare veldig god, han er uendelig god. Han er ikke bare stor kjærlighet, han er uendelig kjærlighet. Ikke bare veldig mektig, men uendelig mektig. Ethvert forsøk på å måle opp Guds kjærlighet, eller i det hele tatt noen av hans kvaliteter, er dermed fåfengt. Skal du invitere Gud inn i huset, må du ikke bare løfte taket med 10m, 100m eller 1000m, du må faktisk fjerne hele taket.
Dette tar oss med videre til "men ha evig liv". Hva er egentlig Himmelen? Dersom Himmelen bare er en port av perler, og gater av gull, ville nok alle der blitt sinnsyke før 1000 år var gått. Nei, himmelen er å være med den uendelige Gud, og dersom han uteblir, er Himmelen bare et annet navn på Helvete. "Himmelen for meg, det er Jesus" heter det i barnesangen, og sant er det!
La meg gjøre et fattig forsøk på å forklare, med mennesklige ord, hva himmelen vil være: Vi står opp om morgenen, går ut av døren og ser noe nytt og fantastisk med Gud. Det er så stort, så herlig og så fantastisk at resten av dagen vil vi bare danse av glede og gi han ære og pris. Så går vi og legger oss igjen om kvelden, og håper at morgendagen blir nøyaktig lik dagen i dag, for det har vært så bra. Dagen etter står vi opp, går ut av døren og ser noe helt nytt, og enda mer fantastisk med Gud. Gårsdagen er glemt og visnet bort, sammenlignet med dette nye. Og slik vil det fortsette, i evighet, fordi Gud er uendelig i alle sine kvaliteter og attributter.
Men Joh 3,16 taler ikke bare om evigheten, den taler også om dagen i dag. Den neste timen, de neste 5 minuttene av ditt liv, har du en mulighet til å kaste bort, slik at de, i det lange løp, havner på søppelplassen. Du har også mulighet til å søke han som fyller alt i alle (ef 1:23) og allerede nå begynne på det livet som skal fortsette i evigheten, ved å ha all din glede i han som er alle velsignelsers opphav.
Joh 3:16
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal være bortkastet, men begynne å leve nå, i det virkelige Livet, og fortsette med det, til evig tid.
All ære til hans navn.
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Verset ovenfor er kanskje Bibelens mest kjente vers. Det er blitt sagt om det at det "inneholder mer sannhet om Guds nåde, utrykkt med færre ord, enn noe annet vers i Skriften". Det kan så være, men det er også sant om dette verset at den første og tydligste sannhet i dette verset er så åpenbar at mange nøyer seg med den, uten å meditere videre på hva dette verset sier på et dypere nivå. Jesus sa dette til Nikodemus, en lærer i Israel, som uten tvil burde ha vært i stand til å sette pris på dets dybder, i hvert fall til en større grad. C.H. Spurgeon sier om dette verset at det er en kilde til uendelig velsignelse, og at uansett hvor mye vi leser ut av det, vil det fortsatt ikke være tømt. La oss sammen gå inn i dette verset, og se nye sider av Guds godhet i Skriften.
Et ord vi ofte leser fort forbi er det lille ordet "fortapes". Hva ligger egentlig i dette begrepet? Vi vet at det stedet som danner forbildet for fortapelsen i det nye testamentet, er Gehenna eller Hinnoms Dal. Dette var Jerusalems søppelplass. Det er blitt meg fortalt at det som ble etterlatt i Gehenna ville spontantantenne på grunn av varmen der, og at røyk og stank steg opp derifra. Følgelig er det ikke unaturlig å assossiere det med det bildet av fortapelsen som en evig ild, med flammer og stank. Likevel er ikke Gehenna først og fremst et stort bål; det er en søppelfylling, hvor ting som ikke lenger var brukbare til noe, ble kastet. Med dette i bakhodet, kan vi få en bredere forståelse av Joh 3,16:
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal være bortkastet (...)
Og hvis du kan være med på denne tanken, så vil det ikke være vanskelig å se mer i Guds sønn enn bare en himmelbillett, eller en helvetesforsikring; en mulighet til å unngå den straff du egentlig fortjener. Du vet at Bibelen er klar på at det finnes et sted som Gud har skapt for de som ikke ville følge ham. Skulle et menneske som ikke er født på ny, komme til himmelen, og være med i lovsangen og prisen til den Gud det hatet mens det levde, da ville Himmelen, for det mennesket, bare være Helvete med ny addresse. Gud ønsker ikke at noen skal ende opp i Helvete:
Esek 33:11:
Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?
I en forstand er det da slik at de som ender opp i Helvete, har valgt å være der. Mange såkalte kristne går på møter og leser Bibelen fordi de føler at de må, men de ser overhodet ingen egenverdi i fellesskapet eller i Guds Ord. Dersom de kunne velge, ville de helst vært et helt annet sted.
Istedenfor å bli født på ny av Gud, få et nytt hjerte og en ny ånd (esek 36,25f), har de sluttet å gjøre de onde tingene de elsker, og begynt å gjøre de rettferdige, gode tingene, som de hater. Dette er på ingen måte Guds mening med frelsen.
Pred 3:11:
Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden.
Hva betyr det at Gud har lagt evigheten i våre hjerter? Gud skapte menneskehjertet med et bunnløst hull. Det lar seg ikke fylle av noe som er endelig. Vi prøver å fylle det igjen med materielle goder, og tenker "bare jeg får den ene tingen, så blir livet mitt perfekt" - Så får vi den, men vi er likevel ikke tilfreds. Mennesket er skapt med et bunnløst hull i hjertet, og det kan bare fylles av en som er uendelig.
Noen oversetter dette verset slik: For så høyt har Gud elsket verden. For det første er ikke en slik oversettelse nøyaktig tro mot grunnteksten, for det andre danner den et helt galt bilde av Guds kjærlighet. Joh 3,16 sier ikke først og fremst noe om kjærlighetens kvantitet, men om dens kvalitet.
1Joh 4:8-10
8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.
9 Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.
10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
En bedre oversettelse er altså: For SÅ (slik, på denne måten) har Gud elsket verden.
Ofte tenker vi om Gud at han er "som oss, bare mer" og om Guds kjærlighet at den er "som vår, bare større". Dette er galt. Gud er hellig, og i dette ligger det at han er fullstendig annerledes i sitt vesen, og i sin natur.
Gud er uendelig i alle sine kvaliteter. Han er ikke bare veldig god, han er uendelig god. Han er ikke bare stor kjærlighet, han er uendelig kjærlighet. Ikke bare veldig mektig, men uendelig mektig. Ethvert forsøk på å måle opp Guds kjærlighet, eller i det hele tatt noen av hans kvaliteter, er dermed fåfengt. Skal du invitere Gud inn i huset, må du ikke bare løfte taket med 10m, 100m eller 1000m, du må faktisk fjerne hele taket.
Dette tar oss med videre til "men ha evig liv". Hva er egentlig Himmelen? Dersom Himmelen bare er en port av perler, og gater av gull, ville nok alle der blitt sinnsyke før 1000 år var gått. Nei, himmelen er å være med den uendelige Gud, og dersom han uteblir, er Himmelen bare et annet navn på Helvete. "Himmelen for meg, det er Jesus" heter det i barnesangen, og sant er det!
La meg gjøre et fattig forsøk på å forklare, med mennesklige ord, hva himmelen vil være: Vi står opp om morgenen, går ut av døren og ser noe nytt og fantastisk med Gud. Det er så stort, så herlig og så fantastisk at resten av dagen vil vi bare danse av glede og gi han ære og pris. Så går vi og legger oss igjen om kvelden, og håper at morgendagen blir nøyaktig lik dagen i dag, for det har vært så bra. Dagen etter står vi opp, går ut av døren og ser noe helt nytt, og enda mer fantastisk med Gud. Gårsdagen er glemt og visnet bort, sammenlignet med dette nye. Og slik vil det fortsette, i evighet, fordi Gud er uendelig i alle sine kvaliteter og attributter.
Men Joh 3,16 taler ikke bare om evigheten, den taler også om dagen i dag. Den neste timen, de neste 5 minuttene av ditt liv, har du en mulighet til å kaste bort, slik at de, i det lange løp, havner på søppelplassen. Du har også mulighet til å søke han som fyller alt i alle (ef 1:23) og allerede nå begynne på det livet som skal fortsette i evigheten, ved å ha all din glede i han som er alle velsignelsers opphav.
Joh 3:16
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal være bortkastet, men begynne å leve nå, i det virkelige Livet, og fortsette med det, til evig tid.
All ære til hans navn.
søndag 19. juni 2011
Lovens forbannelse
Gal 3:13:
Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.
Lovens forbannelse? Hva er det? Ser man gjennom ulike bibelkommentarer vil man, nesten uten unntak, finne at lovens forbannelse er det samme som dens straff: Døden; legemlig, åndlig og evig. Hvis vi derimot legger bort våre egne tanker og idéer, og lar Skriften tale for se, vil vi derimot finne et annet svar. For å definere forbannelse, må vi se på hvordan Bibelen ellers bruker dette begrepet, vi er ikke fri til å tolke det slik vi måtte ønske.
1M 3:14f
14 Da sa Gud Herren til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.
15 Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.
Hvis forbannelse hadde vært det samme som straff, ville slangen her blitt kastet direkte i ildsjøen, den evig død. Istedenfor ser vi at forbannelsen innebærer en forverring av tilstand, fra behag til ubehag.
1M 3:16-19
16 Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.
17 Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.
18 Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster.
19 I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.
Vi ser også at Jorden, og menneskene, er under forbannelse som et resultat av syndefallet, men at syndens straff ligger lenger frem i tid. Her ser vi også at forbannelsen er en forverring av tilstand, den er et resultat av synd, men den er midlertidig, begrenset fra den tid dommen er avgjort, til den tid dommen blir fullbyrdet. Forbannelse finner vi også i 5.Mos 28:
5M 28:15-22
15 Men dersom du ikke hører på Herrens, din Guds røst, og ikke akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg:
16 Forbannet være du i byen, og forbannet være du på marken!
17 Forbannet være din kurv og ditt deigtrau!
18 Forbannet være ditt livs frukt og din jords frukt, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe!
19 Forbannet være du i din inngang, og forbannet være du i din utgang!
20 Herren skal sende forbannelse, forvirring og trussel mot deg i alt det du rekker din hånd ut til og tar deg fore, inntil du blir ødelagt og går i hast til grunne for dine onde gjerningers skyld, fordi du forlot meg.
21 Herren skal la pest henge fast ved deg til han har utryddet deg av det land du kommer inn i og skal ta i eie.
22 Herren skal slå deg med tæring og feber, med betennelse og verk, med tørke og kornbrann og rust, og de skal forfølge deg til du går til grunne. (...)
Dette er spesifikt det vi kan kalle "lovens forbannelse", fordi den er spesifikt knyttet til den som forbryter seg mot Herrens lov, slik den er blitt åpenbart for Moses. "Pest, tæring, feber, betennelse, verk, tørke kornbrann og rust" er eksempler på forbannelsen som følger lovbryteren. Det er IKKE en del av lovbryterens straff, som vi vet er evig fortapelse.
Hva er forbannelsens hensikt? Ut fra vers 15 ovenfor, tror jeg det ville være trygt å si at forbannelsen tjener som en tuktemester til å "høre på Herren, din Guds, røst". Den er, på sett og vis, en forsmak på hva straffen innebærer, slik at når du ser hva forbannelsen er, og smaker dets bitterhet, vil det drive deg til omvendelse til Gud.
Så langt ville en definisjon av forbannelse altså bli at det er: En forsmak på straffen, før selve straffen trer i kraft, aktiv i tiden mellom dommen blir uttalt, til den blir fullbyrdet, med den hensikt å drive den som er under forbannelse, til omvendelse.
Eksempel på hva forbannelsen innebærer kan sees mer utfyllende i 5. Mos 28, men så langt har vi sett at sykdom unektlig er en del av det. Helbredelse er derfor nært knyttet opp mot dette: At Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse. Hvordan gjorde han det? Ved at han ble en forbannelse for oss, og mer konkret: Ved at han ble naglet på et kors. Er da Jesu frelse for straffen og forbannelsen den samme? Nei.
Heb 9:22b
Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.
Ef 1:7:
I ham har vi forløsningen ved hans blod,
Tilgivelse for synd kommer gjennom blodet - derfor måtte Jesu blod bli utgytt. Men det forklarer ikke hvorfor han måtte lide korsfestelsen, og bli naglet på et tre. Blodet kunne blitt utgytt i Gethsemane, ved at en romersk soldat gjennomboret han med et sverd. Er da korsfestelsen "bare" for tilgivelsen av synd?
Bli med til 2. mos, og påskelammet i Egypt.
2M 12:5-7
5 Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta.
6 Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder*.
7 Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.
BLODET skulle strykes på dørstolpene. BLODET er det dødsengelen ser etter når han går gjennom landet. BLODET er det som frelser fra dom, og renser fra synd.
2M 12:13
13 Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt.
Hva med resten av lammet? Skulle de spikre det opp over døren? Nei. Var det uviktig, så de bare kunne kaste det? Nei.
2M 12:8-12
8 De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det.
9 Dere må ikke ete noe av det rått eller kokt i vann, men stekt over ild, med hode, føtter og innvoller.
10 Dere skal ikke levne noe av det til om morgenen. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp i ilden.
11 På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske* for Herren.
12 For samme natt vil jeg gå igjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren.
La meg ta deg med til et hjem i Egypt. Den førstefødte her har hatt en arbeidsulykke mens han jobbet på et av Faraos prosjekt, og er skadet såpass at han ikke kan gå. Han har ikke gått på 10 år. Attpåtil er han underernært og mishandlet, men familien har prøvd å ta vare på ham etter beste evne. Nå har han hørt om at Moses skal lede folket ut, men i sitt stille sinn vet han at hverken hans egne foreldre eller noen av naboene kan bære ham med seg, så han har forsonet seg med tanken på at han må bli igjen. Han er urolig, og spør stadig om blodet har kommet opp på dørkarmene, og får forsikring fra sin far om at blodet er der, tydelig og klart.
Så skal familien spise. Far finner frem sønnens gamle sko og hans stav. "Her, sønn, ta på deg skoene" sier han. Sønnen protesterer "Jeg skal ikke gå noe sted, og jeg har ikke hatt sko på føttene på 10 år!", nei, men Moses har sagt at vi skal ete lammet med sko på føttene, og stav i hånden, og slik må vi gjøre det. "Jeg er ikke sulten" svarer sønnen. Men Moses har gitt beskjed om at alle i Israel skal spise av lammet, og slik må det bli. Så tar han en bit. Plutslig innser han at han var sulten likevel! Han spiser mer. Så merker han med ett at han har følelse i beina. Etter kort tid kan han reise seg opp, og før kvelden er over løper han rundt i hele nabolaget og roper ut "Jeg kan gå! Jeg kan gå! Jeg trenger ikke å bli igjen når alle andre reiser!"
Og nå tenker du kanskje: Dette finner du på, det er bare oppspinn. Er det nå det?
Sal 105:37
Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet.
King James: there was not one feeble person among their tribes.
2 millioner mennesker! Halve Norge! De har levd hele livet som slaver, mishandler, slått, misbrukt, underernært. Ikke en av dem er syke.
1Kor 11:29f
29 For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.
30 Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn.
HVORFOR er det mange svake og syke blant oss, og ikke få som sovner inn? FORDI VI IKKE AKTER PÅ HERRENS LEGEME! DERFOR! Frihet fra Lovens forbannelse, herinnunder også sykdom, se utfyllende liste i 5. Mos 28, er tilgjengelig i Jesus Kristus på grunn av hans lidelser på Golgata. Blodet frelser fra lovens straff, og legemet fra lovens forbannelse.
Korsfestelsen var ikke nødvendig for å frelse fra straff, men den var nødvendig for å frelse fra forbannelse.
Gal 3:13:
Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.
Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.
Lovens forbannelse? Hva er det? Ser man gjennom ulike bibelkommentarer vil man, nesten uten unntak, finne at lovens forbannelse er det samme som dens straff: Døden; legemlig, åndlig og evig. Hvis vi derimot legger bort våre egne tanker og idéer, og lar Skriften tale for se, vil vi derimot finne et annet svar. For å definere forbannelse, må vi se på hvordan Bibelen ellers bruker dette begrepet, vi er ikke fri til å tolke det slik vi måtte ønske.
1M 3:14f
14 Da sa Gud Herren til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.
15 Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.
Hvis forbannelse hadde vært det samme som straff, ville slangen her blitt kastet direkte i ildsjøen, den evig død. Istedenfor ser vi at forbannelsen innebærer en forverring av tilstand, fra behag til ubehag.
1M 3:16-19
16 Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.
17 Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.
18 Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster.
19 I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.
Vi ser også at Jorden, og menneskene, er under forbannelse som et resultat av syndefallet, men at syndens straff ligger lenger frem i tid. Her ser vi også at forbannelsen er en forverring av tilstand, den er et resultat av synd, men den er midlertidig, begrenset fra den tid dommen er avgjort, til den tid dommen blir fullbyrdet. Forbannelse finner vi også i 5.Mos 28:
5M 28:15-22
15 Men dersom du ikke hører på Herrens, din Guds røst, og ikke akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag, da skal alle disse forbannelser komme over deg og nå deg:
16 Forbannet være du i byen, og forbannet være du på marken!
17 Forbannet være din kurv og ditt deigtrau!
18 Forbannet være ditt livs frukt og din jords frukt, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe!
19 Forbannet være du i din inngang, og forbannet være du i din utgang!
20 Herren skal sende forbannelse, forvirring og trussel mot deg i alt det du rekker din hånd ut til og tar deg fore, inntil du blir ødelagt og går i hast til grunne for dine onde gjerningers skyld, fordi du forlot meg.
21 Herren skal la pest henge fast ved deg til han har utryddet deg av det land du kommer inn i og skal ta i eie.
22 Herren skal slå deg med tæring og feber, med betennelse og verk, med tørke og kornbrann og rust, og de skal forfølge deg til du går til grunne. (...)
Dette er spesifikt det vi kan kalle "lovens forbannelse", fordi den er spesifikt knyttet til den som forbryter seg mot Herrens lov, slik den er blitt åpenbart for Moses. "Pest, tæring, feber, betennelse, verk, tørke kornbrann og rust" er eksempler på forbannelsen som følger lovbryteren. Det er IKKE en del av lovbryterens straff, som vi vet er evig fortapelse.
Hva er forbannelsens hensikt? Ut fra vers 15 ovenfor, tror jeg det ville være trygt å si at forbannelsen tjener som en tuktemester til å "høre på Herren, din Guds, røst". Den er, på sett og vis, en forsmak på hva straffen innebærer, slik at når du ser hva forbannelsen er, og smaker dets bitterhet, vil det drive deg til omvendelse til Gud.
Så langt ville en definisjon av forbannelse altså bli at det er: En forsmak på straffen, før selve straffen trer i kraft, aktiv i tiden mellom dommen blir uttalt, til den blir fullbyrdet, med den hensikt å drive den som er under forbannelse, til omvendelse.
Eksempel på hva forbannelsen innebærer kan sees mer utfyllende i 5. Mos 28, men så langt har vi sett at sykdom unektlig er en del av det. Helbredelse er derfor nært knyttet opp mot dette: At Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse. Hvordan gjorde han det? Ved at han ble en forbannelse for oss, og mer konkret: Ved at han ble naglet på et kors. Er da Jesu frelse for straffen og forbannelsen den samme? Nei.
Heb 9:22b
Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.
Ef 1:7:
I ham har vi forløsningen ved hans blod,
Tilgivelse for synd kommer gjennom blodet - derfor måtte Jesu blod bli utgytt. Men det forklarer ikke hvorfor han måtte lide korsfestelsen, og bli naglet på et tre. Blodet kunne blitt utgytt i Gethsemane, ved at en romersk soldat gjennomboret han med et sverd. Er da korsfestelsen "bare" for tilgivelsen av synd?
Bli med til 2. mos, og påskelammet i Egypt.
2M 12:5-7
5 Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta.
6 Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder*.
7 Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.
BLODET skulle strykes på dørstolpene. BLODET er det dødsengelen ser etter når han går gjennom landet. BLODET er det som frelser fra dom, og renser fra synd.
2M 12:13
13 Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt.
Hva med resten av lammet? Skulle de spikre det opp over døren? Nei. Var det uviktig, så de bare kunne kaste det? Nei.
2M 12:8-12
8 De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det.
9 Dere må ikke ete noe av det rått eller kokt i vann, men stekt over ild, med hode, føtter og innvoller.
10 Dere skal ikke levne noe av det til om morgenen. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp i ilden.
11 På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske* for Herren.
12 For samme natt vil jeg gå igjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren.
La meg ta deg med til et hjem i Egypt. Den førstefødte her har hatt en arbeidsulykke mens han jobbet på et av Faraos prosjekt, og er skadet såpass at han ikke kan gå. Han har ikke gått på 10 år. Attpåtil er han underernært og mishandlet, men familien har prøvd å ta vare på ham etter beste evne. Nå har han hørt om at Moses skal lede folket ut, men i sitt stille sinn vet han at hverken hans egne foreldre eller noen av naboene kan bære ham med seg, så han har forsonet seg med tanken på at han må bli igjen. Han er urolig, og spør stadig om blodet har kommet opp på dørkarmene, og får forsikring fra sin far om at blodet er der, tydelig og klart.
Så skal familien spise. Far finner frem sønnens gamle sko og hans stav. "Her, sønn, ta på deg skoene" sier han. Sønnen protesterer "Jeg skal ikke gå noe sted, og jeg har ikke hatt sko på føttene på 10 år!", nei, men Moses har sagt at vi skal ete lammet med sko på føttene, og stav i hånden, og slik må vi gjøre det. "Jeg er ikke sulten" svarer sønnen. Men Moses har gitt beskjed om at alle i Israel skal spise av lammet, og slik må det bli. Så tar han en bit. Plutslig innser han at han var sulten likevel! Han spiser mer. Så merker han med ett at han har følelse i beina. Etter kort tid kan han reise seg opp, og før kvelden er over løper han rundt i hele nabolaget og roper ut "Jeg kan gå! Jeg kan gå! Jeg trenger ikke å bli igjen når alle andre reiser!"
Og nå tenker du kanskje: Dette finner du på, det er bare oppspinn. Er det nå det?
Sal 105:37
Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet.
King James: there was not one feeble person among their tribes.
2 millioner mennesker! Halve Norge! De har levd hele livet som slaver, mishandler, slått, misbrukt, underernært. Ikke en av dem er syke.
1Kor 11:29f
29 For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.
30 Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn.
HVORFOR er det mange svake og syke blant oss, og ikke få som sovner inn? FORDI VI IKKE AKTER PÅ HERRENS LEGEME! DERFOR! Frihet fra Lovens forbannelse, herinnunder også sykdom, se utfyllende liste i 5. Mos 28, er tilgjengelig i Jesus Kristus på grunn av hans lidelser på Golgata. Blodet frelser fra lovens straff, og legemet fra lovens forbannelse.
Korsfestelsen var ikke nødvendig for å frelse fra straff, men den var nødvendig for å frelse fra forbannelse.
Gal 3:13:
Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.
søndag 5. juni 2011
Jesus banker på ... hvor?
Åp 3:20
Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.
Bildet er kjent. Teksten er kjent. Jesus står utenfor enhver synders hjertedør og banker på, og spør pent om å få komme inn. Men døren har ikke noe håndtak på utsiden, derfor må du selv lukke opp døren for å sleppe Jesus inn. Jada, vi kjenner bildet. Problemet er bare at den Jesus du ser på dette bildet aldri har frelst noen.
Leser vi åp 3:20 i sin sammenheng, ser vi at det aldeles ikke er noen synders hjertedør Jesus banker på. Det er den lunkne Laodikea-menigheten. La de følgende versene synke inn:
Ef 2:1-3
Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder.
I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.
Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.
Rom 8:7:
Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.
Joh 6:44
Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.
Rom 3:10f
som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.
Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud.
Hvis ikke Jesus hadde funnet dørhåndtaket til hjertedøren, revet den opp og marsjert triumferende inn, hadde ditt naturlige menneske, gamle Adam, stått og pekt nese ut av vinduet, for "kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud". Den nye fødselen, og dermed frelsen, er et suverent arbeid av Gud (Joh 3,1-8; merk: "Vinden (gr. pnauma/ånden)blåser dit den vil", vers 8).
Jak 1:18
Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.
Joh 1:13
De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.
Det naturlige mennesket hadde aldri åpnet opp for en Jesus som banker på hjertedøren. Så fordervet og så avveket er mennesket, at det ikke har noe mer oppfattning av å være syndig enn en fisk har av å være våt. Det er ikke én som søker Gud.
Ef 2:8f
For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.
Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.
Frelsen, når den kommer, er utelukkende Guds gave. Ros deg ikke av at du lukket opp døren. Ikke la Jesus være den som ga deg frelsesverket, 99 % ferdig, og den siste biten gjorde du selv, av egen vilje og kraft. Troen er, som verset ovenfor sier, en gave, ikke en intellektuell prestasjon, eller en følelse av overbevisning.
Jes 43:11:
Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser.
Herren deler ikke tittelen "frelser" med noen.
Jes 42:8
Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris.
søndag 29. mai 2011
Var Jesus i Helvete?
Etter mange og lange diskusjoner om dette temaet, vil jeg gjerne publisere en mer fullstendig argumentasjon, med kilder, slik at jeg grundigere og redeligere kan presentere det syn jeg mener Bibelen har på saken.
I den apostoliske trosbekjennelsen heter det at Jesus "fór ned til Dødsriket" etter at han døde på korset (1). Det virker kanskje logisk å tenke at Jesus måtte lide tre dager i helvete for å sone vår straff. Selveste Martin Luther underviste at Jesus var i Helvete de tre dagene han lå i graven (2). Men, hva sier Skriften?
La oss begynne med å definere hva "helvete" er. Det ordet som blir oversatt til "helvete" i Norsk Bibel 88, er γέεννα, gehenna, også kjent som Hinnoms dal eller Hinnoms sønns dal. Dette var en dal utenfor Jerusalem som ble brukt til søppelbrenning. I følge Strong's Concordance sikter begrepet til den evige straff, og er dermed overførbart til "ildsjøen" i Johannes' åpenbaring (19:20,20:14;15). Helvete kalles også "den uslokkelige ild" i mark 9,43.
To andre begrep som er viktige å forstå i denne sammenhengen er Sheol (hebr.) og Hades (gr.). Dette er betegnelser som vi oversetter med "dødsriket", men vi kan ikke blande det sammen med Helvete/Ildsjøen - Åp. 20,11-15 gir en klar distinksjon mellom de to:
Åp 20:11-15
11 Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem.
12 Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.
13 Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.
14 Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.
15 Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.
Av dette kan vi konkludere at Jesus ikke befant seg i Helvete, fordi Helvete er en fremtidig dom. Vi kan imidlertid ikke stanse vår fordypning her.
Sheol/Hades eller dødsriket er det stedet alle døde, frelste og ufrelste, kommer til når de dør, og hvor de døde sjeler oppholder seg frem til Dommens dag. At Dødsriket er midlertidig, kommer fram bl.a. i Apg 2:27-31. Dette stedet er også todelt, noe som kanskje best kommer frem av lignelsen om Lasarus og den rike mannen (Luk 16:19-31). De frelste kommer til Paradis/Abrahams fang, de ufrelste kommer til et ikke navngitt sted, i pine, og det er satt en dyp avgrunn mellom de to, slik at ingen kan krysse over fra den ene siden til den andre. I Luk 23,43 leser vi at Jesus selv sier til røveren ved sin side: "I dag skal du være med meg i Paradis". Jesus var altså ikke under straff de 3 dagene i graven. Når Jesus på korset sier "det er fullbrakt", da er det selve Sannheten som taler, og han lyver ikke. Forsoningen skjer på korset, ikke i dødsriket.
Hva gjorde så Jesus de tre dagene?
Videre forteller Skriften, gjennom Peter, at Jesus "forkynte for åndene som var i varetekt" (1. pet 3,19), mens han var i graven. Flere har tolket dette til å bety at Jesus forkynte den seier og frelse som var lovt til de frelste i Paradis, og endelig dom for de ufrelste på den andre siden. Det er en mulig tolkning, med mulig støtte fra Gal 3,23, men det ville i så fall, så langt jeg ser det, være den eneste gangen Peter referer til mennesker som "ånder". Tvert imot er han konsekvent i bruken av begrepet "sjeler" når han snakker om mennesker, i tråd med den hebraiske tradisjonen han er del av. Vi må heller ikke være blinde for hvordan Skriften ellers bruker begrepet om å være "i varetekt":
2Pet 2:4:
For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen.
Jud 6:
Og de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag,
Disse to versene sikter bl.a. til en fortelling i den apokryfe Enoks bok, som Judas også siterer noen vers senre, om engler som kom til jorden og tok menneskedøtre til ekte. Dette igjen, finner vi støtte for 1. Mos 6,4. Leser vi også det 1. Pet 3,19 i sin sammenheng, blir teorien videre styrket når Peter skriver at åndene
(...) tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. 1. Pet 3,20
Hvis det virkelig var menneskeånder i varetekt Jesus forkynte for, hvorfor blir det da spesifisert at de var fra Noahs dager? Hvorfor står det ikke rett ut at det var Abraham, Moses, David og de andre trosheltene fra GT som nå fikk høre at frelsesverket var fullbrakt? Istedenfor tidfestes åndenes ulydighet til nettopp det tidspunkt hvor vi leser om at "Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn" (1. Mos 6,4). Jeg vil ikke gå så langt som å være bastant dogmatisk på at ingen av GTs trofaste fikk høre sin frelse forkynt mellom langfredag og påskemorgen, men det virker ganske klart at det Peter vil utrykke, er at seieren blir proklamert over de ulydige ånder som Gud, i sin nåde mot mennesker, har fengslet.
Det er viktig at vi fastholder at Jesu død på korset er nok. Gjennom et syndfritt liv, ene og alene til Guds ære, er Jesus det lytefrie lammet som ofres. På Golgata tømte han begeret med hele Guds vrede, ble forlatt av Gud, og kunne så med seier rope ut: "Det er fullbrakt!" før han oppgav ånden. Enhver lære som plasserer den seirende Jesus Kristus i helvete, fortsatt under straff, har snudd opp ned på Bibelens realitet.
Problemet med en slik teologi, forstår vi når vi ser på hvilke implikasjoner det bærer med seg: At Jesu død på korset ikke var nok. Inn i dette tomrommet kan, og har, all verdens vranglærer puttet inn sine egne fantasier om hva som egentlig skjer i forsoningen. Nå for tiden er de fremste proponentene av en Jesus i helvete trosbevegelsen, med den såkalte JDS-læren (Jesus Died Spiritually). Læren sier at Jesus fikk all verdens synd injisert i seg, og tok på seg Satans natur når han hang på korset, og deretter måtte lide 3 dager i helvete før han kunne bli «født på ny». Dette er en djevelsk doktrine. La oss sammen se på hva Skriften sier:
1Pet 1:18f
18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene,
19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.
Heb 7:26
26 For en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene,
Om lammet ikke var feilfritt og lyteløst, om ypperstepresten ikke var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, så er der ingen forsoning på Golgata.
Kilder:
1. http://no.wikipedia.org/wiki/Den_apostoliske_trosbekjennelse
2. http://en.wikipedia.org/wiki/Harrowing_of_hell#Lutheran
3. http://studybible.info/strongs/G1067
I den apostoliske trosbekjennelsen heter det at Jesus "fór ned til Dødsriket" etter at han døde på korset (1). Det virker kanskje logisk å tenke at Jesus måtte lide tre dager i helvete for å sone vår straff. Selveste Martin Luther underviste at Jesus var i Helvete de tre dagene han lå i graven (2). Men, hva sier Skriften?
La oss begynne med å definere hva "helvete" er. Det ordet som blir oversatt til "helvete" i Norsk Bibel 88, er γέεννα, gehenna, også kjent som Hinnoms dal eller Hinnoms sønns dal. Dette var en dal utenfor Jerusalem som ble brukt til søppelbrenning. I følge Strong's Concordance sikter begrepet til den evige straff, og er dermed overførbart til "ildsjøen" i Johannes' åpenbaring (19:20,20:14;15). Helvete kalles også "den uslokkelige ild" i mark 9,43.
To andre begrep som er viktige å forstå i denne sammenhengen er Sheol (hebr.) og Hades (gr.). Dette er betegnelser som vi oversetter med "dødsriket", men vi kan ikke blande det sammen med Helvete/Ildsjøen - Åp. 20,11-15 gir en klar distinksjon mellom de to:
Åp 20:11-15
11 Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem.
12 Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.
13 Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.
14 Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.
15 Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.
Av dette kan vi konkludere at Jesus ikke befant seg i Helvete, fordi Helvete er en fremtidig dom. Vi kan imidlertid ikke stanse vår fordypning her.
Sheol/Hades eller dødsriket er det stedet alle døde, frelste og ufrelste, kommer til når de dør, og hvor de døde sjeler oppholder seg frem til Dommens dag. At Dødsriket er midlertidig, kommer fram bl.a. i Apg 2:27-31. Dette stedet er også todelt, noe som kanskje best kommer frem av lignelsen om Lasarus og den rike mannen (Luk 16:19-31). De frelste kommer til Paradis/Abrahams fang, de ufrelste kommer til et ikke navngitt sted, i pine, og det er satt en dyp avgrunn mellom de to, slik at ingen kan krysse over fra den ene siden til den andre. I Luk 23,43 leser vi at Jesus selv sier til røveren ved sin side: "I dag skal du være med meg i Paradis". Jesus var altså ikke under straff de 3 dagene i graven. Når Jesus på korset sier "det er fullbrakt", da er det selve Sannheten som taler, og han lyver ikke. Forsoningen skjer på korset, ikke i dødsriket.
Hva gjorde så Jesus de tre dagene?
Videre forteller Skriften, gjennom Peter, at Jesus "forkynte for åndene som var i varetekt" (1. pet 3,19), mens han var i graven. Flere har tolket dette til å bety at Jesus forkynte den seier og frelse som var lovt til de frelste i Paradis, og endelig dom for de ufrelste på den andre siden. Det er en mulig tolkning, med mulig støtte fra Gal 3,23, men det ville i så fall, så langt jeg ser det, være den eneste gangen Peter referer til mennesker som "ånder". Tvert imot er han konsekvent i bruken av begrepet "sjeler" når han snakker om mennesker, i tråd med den hebraiske tradisjonen han er del av. Vi må heller ikke være blinde for hvordan Skriften ellers bruker begrepet om å være "i varetekt":
2Pet 2:4:
For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen.
Jud 6:
Og de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag,
Disse to versene sikter bl.a. til en fortelling i den apokryfe Enoks bok, som Judas også siterer noen vers senre, om engler som kom til jorden og tok menneskedøtre til ekte. Dette igjen, finner vi støtte for 1. Mos 6,4. Leser vi også det 1. Pet 3,19 i sin sammenheng, blir teorien videre styrket når Peter skriver at åndene
(...) tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. 1. Pet 3,20
Hvis det virkelig var menneskeånder i varetekt Jesus forkynte for, hvorfor blir det da spesifisert at de var fra Noahs dager? Hvorfor står det ikke rett ut at det var Abraham, Moses, David og de andre trosheltene fra GT som nå fikk høre at frelsesverket var fullbrakt? Istedenfor tidfestes åndenes ulydighet til nettopp det tidspunkt hvor vi leser om at "Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn" (1. Mos 6,4). Jeg vil ikke gå så langt som å være bastant dogmatisk på at ingen av GTs trofaste fikk høre sin frelse forkynt mellom langfredag og påskemorgen, men det virker ganske klart at det Peter vil utrykke, er at seieren blir proklamert over de ulydige ånder som Gud, i sin nåde mot mennesker, har fengslet.
Det er viktig at vi fastholder at Jesu død på korset er nok. Gjennom et syndfritt liv, ene og alene til Guds ære, er Jesus det lytefrie lammet som ofres. På Golgata tømte han begeret med hele Guds vrede, ble forlatt av Gud, og kunne så med seier rope ut: "Det er fullbrakt!" før han oppgav ånden. Enhver lære som plasserer den seirende Jesus Kristus i helvete, fortsatt under straff, har snudd opp ned på Bibelens realitet.
Problemet med en slik teologi, forstår vi når vi ser på hvilke implikasjoner det bærer med seg: At Jesu død på korset ikke var nok. Inn i dette tomrommet kan, og har, all verdens vranglærer puttet inn sine egne fantasier om hva som egentlig skjer i forsoningen. Nå for tiden er de fremste proponentene av en Jesus i helvete trosbevegelsen, med den såkalte JDS-læren (Jesus Died Spiritually). Læren sier at Jesus fikk all verdens synd injisert i seg, og tok på seg Satans natur når han hang på korset, og deretter måtte lide 3 dager i helvete før han kunne bli «født på ny». Dette er en djevelsk doktrine. La oss sammen se på hva Skriften sier:
1Pet 1:18f
18 For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene,
19 men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.
Heb 7:26
26 For en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene,
Om lammet ikke var feilfritt og lyteløst, om ypperstepresten ikke var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, så er der ingen forsoning på Golgata.
Kilder:
1. http://no.wikipedia.org/wiki/Den_apostoliske_trosbekjennelse
2. http://en.wikipedia.org/wiki/Harrowing_of_hell#Lutheran
3. http://studybible.info/strongs/G1067
lørdag 23. april 2011
Mellom langfredag og påskemorgen ...
Påske. Sjokolade. Ski. Hyttetur. Krim. Appelsiner. Kvikk-lunch.
Påske er så mangt. Når vi får spørsmål om hva påsken egentlig handler om, svarer vi: Jesus! - For det har vi nemlig lært. Korsfestelsen på Golgata, Jerusalem, rundt år 33 er vårt store fokus i påsketaler, refleksjoner og samtaler i påsken. Likevel blir noe svært viktig så alt for ofte utelatt når vi snakker om påske, kanskje fordi det ikke kommer tydlig nok frem når alt vi fokuserer på er hendelsene i Jerusalem for 2000 år siden. Ser vi på den første påsken i Egypt, er poenget derimot klarere i fortellingen. Påskens begynnelse, begrunnelse og bakteppet for alt som skjer siden, kan sammenfattes i ett ord med tre bokstaver: Dom.
2. Mosebok 11:1, 4-7
1 Nå sa Herren til Moses: Enda en plage vil jeg føre over Farao og over Egypt, så skal han la dere dra herfra. Ja, når han lar dere fare, skal han drive dere ut med alt dere har. (...)
4 Moses sa: Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå midt igjennom Egypt.
5 Og alle førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trellkvinnen, som står bak håndkvernen, likeså alt førstefødt blant buskapen.
6 I hele landet Egypt skal det bli et stort skrik som det ikke har vært maken til og heller ikke mer skal bli.
7 Men ikke en hund skal gjø mot noen av Israels barn, verken mot folk eller fe. Slik skal dere kjenne at Herren gjør forskjell på egypterne og Israel.
Påskelammet i Egypt var et svar, en reaksjon og en redning fra nettopp dette faktum: At dommen var nær for Egypts land. Denne dommen er det første som skjer i påsken, og den var avgjort uten at hverken Moses, Aron eller Farao hadde uttalt seg. Dette var Guds selvstendige og rettferdige avgjørelse i det høye. Dødsengelen kommer.
Det er først når vi har fått etablert denne tanken at behovet for påskelammet oppstår.
Uten dommen er påskelammet meningsløst.
Og når vi leser 2. Mos 12, om hvordan påskelammet skulle velges ut og tilbredes, nøye etter retningslinjer, hvordan Israelsfolket skulle ete det med sko på føttene og med stav i hånden osv., må vi spørre oss: Var det virkelig nødvendig? Dersom dommen, repressentert av dødsengelen, hadde uteblitt, da hadde også påskelammet vært overflødig og Israelsfolket kunne sluppet "alt strevet" og bare dratt sin vei. Eller?
9 ganger har Moses vært hos Farao og bedt ham om å la folket få dra. 9 ganger har Farao sagt nei.
Uten dommen over Egypt hadde det ikke blitt noen redning for Israel.
Uten påskelammet hadde det ikke blitt noen redning for Israel.
Dette dreier seg om mer enn bare en erkjennelse av skyld for å motta nåden. Det dreier seg også om en forståelse av hvorfor Guds dom er en så avgjørende del av frelsesverket! Dommen er ikke en ubehaglig del av vår kristendom som vi med nød vil innrømme i vår lære. Dommen er nødvendig for at frelsen skal være mulig, slik vi ser det i den første påskes eksempel. Vi repeterer, for sikkerhets skyld:
Uten dommen og dødsengelen hadde påskelammet vært meningsløst.
Uten dommen og dødsengelen hadde det heller ikke blitt noen redning for Israel.
Uten påskelammet hadde dommen vært håpløs.
Uten påskelammet hadde det ikke blitt noen redning for Israel.
Hvor er det da blitt av dommen i den nye pakt? Hvorfor er der ingen dødsengel i innledningen til påskefortellingen i evangeliene?
Joh 3:17-19
17 For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.
19 Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.
Jesus trengte ikke å utsi eller utøve noen dom over menneskeheten. Den var allerede dømt, fra syndefallet av. Dødsengelen kommer.
Før vi går videre, bør vi se på et vers som forteller oss noe om tiden vi lever i.
1Kor 5:7b
For vårt påskelam er slaktet, Kristus.
Vi forlater nå Israels eksempel i Egypt og ser dette som et tegn om vår tid. Påskelammet er slaktet, blodet på dørkarmene vitner om det i form av vår bekjennelse, og dødsengelen er på vei. Når dommen er utført, og morgenenen gryr, da venter reisen til det lovede land i Himmelen, når Kristus kommer igjen i sin herlighet, og slaveriet er over for godt.
Så lever vi da mellom langfredag, da vårt påskelam, Kristus, ble slaktet, og påskemorgen, den salige dag da han kommer igjen. Denne dagen betyr dom for alle de som ikke ville ta sin tilflukt i lammets blod. Men for de som har tatt imot den gave det er å la Kristus være vår redning, betyr denne domsdagen frihet og evig liv.
Gjelder det deg?
Påske er så mangt. Når vi får spørsmål om hva påsken egentlig handler om, svarer vi: Jesus! - For det har vi nemlig lært. Korsfestelsen på Golgata, Jerusalem, rundt år 33 er vårt store fokus i påsketaler, refleksjoner og samtaler i påsken. Likevel blir noe svært viktig så alt for ofte utelatt når vi snakker om påske, kanskje fordi det ikke kommer tydlig nok frem når alt vi fokuserer på er hendelsene i Jerusalem for 2000 år siden. Ser vi på den første påsken i Egypt, er poenget derimot klarere i fortellingen. Påskens begynnelse, begrunnelse og bakteppet for alt som skjer siden, kan sammenfattes i ett ord med tre bokstaver: Dom.
2. Mosebok 11:1, 4-7
1 Nå sa Herren til Moses: Enda en plage vil jeg føre over Farao og over Egypt, så skal han la dere dra herfra. Ja, når han lar dere fare, skal han drive dere ut med alt dere har. (...)
4 Moses sa: Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå midt igjennom Egypt.
5 Og alle førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trellkvinnen, som står bak håndkvernen, likeså alt førstefødt blant buskapen.
6 I hele landet Egypt skal det bli et stort skrik som det ikke har vært maken til og heller ikke mer skal bli.
7 Men ikke en hund skal gjø mot noen av Israels barn, verken mot folk eller fe. Slik skal dere kjenne at Herren gjør forskjell på egypterne og Israel.
Påskelammet i Egypt var et svar, en reaksjon og en redning fra nettopp dette faktum: At dommen var nær for Egypts land. Denne dommen er det første som skjer i påsken, og den var avgjort uten at hverken Moses, Aron eller Farao hadde uttalt seg. Dette var Guds selvstendige og rettferdige avgjørelse i det høye. Dødsengelen kommer.
Det er først når vi har fått etablert denne tanken at behovet for påskelammet oppstår.
Uten dommen er påskelammet meningsløst.
Og når vi leser 2. Mos 12, om hvordan påskelammet skulle velges ut og tilbredes, nøye etter retningslinjer, hvordan Israelsfolket skulle ete det med sko på føttene og med stav i hånden osv., må vi spørre oss: Var det virkelig nødvendig? Dersom dommen, repressentert av dødsengelen, hadde uteblitt, da hadde også påskelammet vært overflødig og Israelsfolket kunne sluppet "alt strevet" og bare dratt sin vei. Eller?
9 ganger har Moses vært hos Farao og bedt ham om å la folket få dra. 9 ganger har Farao sagt nei.
Uten dommen over Egypt hadde det ikke blitt noen redning for Israel.
Uten påskelammet hadde det ikke blitt noen redning for Israel.
Dette dreier seg om mer enn bare en erkjennelse av skyld for å motta nåden. Det dreier seg også om en forståelse av hvorfor Guds dom er en så avgjørende del av frelsesverket! Dommen er ikke en ubehaglig del av vår kristendom som vi med nød vil innrømme i vår lære. Dommen er nødvendig for at frelsen skal være mulig, slik vi ser det i den første påskes eksempel. Vi repeterer, for sikkerhets skyld:
Uten dommen og dødsengelen hadde påskelammet vært meningsløst.
Uten dommen og dødsengelen hadde det heller ikke blitt noen redning for Israel.
Uten påskelammet hadde dommen vært håpløs.
Uten påskelammet hadde det ikke blitt noen redning for Israel.
Hvor er det da blitt av dommen i den nye pakt? Hvorfor er der ingen dødsengel i innledningen til påskefortellingen i evangeliene?
Joh 3:17-19
17 For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.
19 Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.
Jesus trengte ikke å utsi eller utøve noen dom over menneskeheten. Den var allerede dømt, fra syndefallet av. Dødsengelen kommer.
Før vi går videre, bør vi se på et vers som forteller oss noe om tiden vi lever i.
1Kor 5:7b
For vårt påskelam er slaktet, Kristus.
Vi forlater nå Israels eksempel i Egypt og ser dette som et tegn om vår tid. Påskelammet er slaktet, blodet på dørkarmene vitner om det i form av vår bekjennelse, og dødsengelen er på vei. Når dommen er utført, og morgenenen gryr, da venter reisen til det lovede land i Himmelen, når Kristus kommer igjen i sin herlighet, og slaveriet er over for godt.
Så lever vi da mellom langfredag, da vårt påskelam, Kristus, ble slaktet, og påskemorgen, den salige dag da han kommer igjen. Denne dagen betyr dom for alle de som ikke ville ta sin tilflukt i lammets blod. Men for de som har tatt imot den gave det er å la Kristus være vår redning, betyr denne domsdagen frihet og evig liv.
Gjelder det deg?
Abonner på:
Innlegg (Atom)