Joh 3:16
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Jeg kan ikke love at dette blir det siste innlegget om Joh 3,16. Hvor mye sier ikke dette verset om Guds nåde, med så få ord? Legg merke til at verset sier ingenting om mennesket. Det virker som om noen leser det på denne måten:
For mennesket var så elskverdig, at Gud gav sin Sønn ...
Slik hadde det stått om mennesker skrev Bibelen av egen, fri vilje. Men vi, som løftet om evig liv gjelder, vet at "aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd." (2Pet 1:21)
Så er altså menneske utelatt, i hvert fall menneskers handling, i joh 3,16. Likevel minner det oss om hvem vi er - den lønn vi fortjener, fortapelsen, og den gave vi har fått, evig liv.
Rom 6:23
For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Lønnen og gaven - hvilken visdom viser den Hellige Ånd når han formulerer seg slik! Måtte vi aldri blande sammen disse to, og for et øyeblikk tro at vi får det evige liv som lønn, opparbeidet og fortjent! Ei heller motsatt - at den lønn som synden gir, ikke er rettferdig og fortjent. At den lønn vi høster, ikke er rettferdig betaling for det arbeidet vi har gjort. Selv våre rettferdige gjerninger er som skitne filler (Jes 64,4f), fordi våre motiver er egoistiske og gudsbespottende. Skulle vi da si at Gud har noen forpliktelse til å elske oss? Skulle vi virklig tro at det var noe i oss som Gud ønsket å redde?
Nei, la denslags være til de som fortapes. Vi vet at det var ikke på grunn av mennesker at Gud gav sin Sønn. Det var på grunn av Gud. For hans ære utvalgte han seg et folk, ikke fordi det var det største av folk, for det er det minste. Det som ingenting var, har Gud i sin visdom utvalgt, for desto mer å vise sin kraft og herlighet. Grenene roser seg ikke mot roten som bar dem! Nei, all ære går til ham som all ære fortjener: Den levende Gud, allmektige skaper, hærskarenes Gud, Alfa og Omega, begynnelsen og enden.
Åp 7:12:
Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.
lørdag 27. august 2011
torsdag 25. august 2011
Tenk større, del 1
"Filmen", som egentlig bare er lydopptak, er den første av en serie kalt "Tenk større". Dette er en undervisningsserie i 4 deler om sentrale tema i kristen troslære ut fra "de kjente og kjære" versene som mange kan utenat. Denne delen tar utgangspunkt i joh 3,16, og omhandler Guds kjærlighet, fortapelsen og det evige livet. For deg som har lest noen av innleggene her på bloggen er nok ikke alt helt nytt. Av hensyn til publikum er talestilen noe roligere enn normalt :)
Talen er tatt opp på Spjelkavik Bedehus, 21. august 2011
Denne folderen med tilleggsinformasjon ble også delt ut:
Talen er tatt opp på Spjelkavik Bedehus, 21. august 2011
Denne folderen med tilleggsinformasjon ble også delt ut:
torsdag 11. august 2011
Det guddomlige imperativ: Gå?
Mark 16:15:
Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!
Ofte tenker vi om misjon at det er å reise et sted for å forkynne evangeliet. Slik ser det da vitterlig ut også i dette verset. Jeg må dessverre nok en gang, i all ydmykhet, få lov til å påpeke en noe unøyaktig oversettelse. I det norske verset er det nemlig 2 imperativ (imperativ: Verb i kommandoform, eks: Gå! Sitt! Rull rundt!), mens det i den greske grunnteksten bare er ett: Forkynn! Hva i alle dager har dette å gjøre med meg og mitt daglige liv?
Dette er viktig for deg, nettopp fordi det handler om ditt daglige liv. En mer korrekt oversettelse ville være "Når dere går av sted, så forkynn", slik det står i matt 10,7. Jesus har allerede gitt et kall som setter i bevegelse: Følg meg! Han som sier "kom", sier ikke "gå" i neste øyeblikk. Snarere er det slik å forstå at du, mens du i din daglige vandring i etterfølgelse av Kristus, blir oppfordret til å forkynne.
2Tim 4:2:
Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.
Så ofte blir vi avhengige av talerstolen og det formelle møtet, selv om det er en så stor kontrast til det vi lærer i Skriften. Det være seg i tide og utide, om det passer seg eller ikke, vær du alltid rede til å forkynne Ordet, med all tålmodighet og lære. Om du allerede er i bevegelse, det er, om du allerede følger Kristus, da vil mulighetene by seg, og han vil velsigne ditt arbeid, for han har sagt "Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt"!
Satt på spissen: Du er enten en misjonær, eller et misjonsfelt. Der er ingen tilskuere til misjon, andre enn de som er i den synlige menigheten, men som ikke er født av Gud. Disse vil også være på tilskuerbenken i fortapelsen, og se med lengsel opp mot himmelen. Om du ikke er engasjert i å vinne sjeler for Kristus i dag, er det ingen grunn til å tro at du ville være det om du kunne dra til Kina eller Afrika. Gud har satt deg hvor du er, han har gitt deg kallet: Følg meg, og han har sagt, med det guddommelige imperativ, hvorenn du er, hvorenn du går, i tide og utide: FORKYNN EVANGELIET!
Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. - Rom 10:8
Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!
Ofte tenker vi om misjon at det er å reise et sted for å forkynne evangeliet. Slik ser det da vitterlig ut også i dette verset. Jeg må dessverre nok en gang, i all ydmykhet, få lov til å påpeke en noe unøyaktig oversettelse. I det norske verset er det nemlig 2 imperativ (imperativ: Verb i kommandoform, eks: Gå! Sitt! Rull rundt!), mens det i den greske grunnteksten bare er ett: Forkynn! Hva i alle dager har dette å gjøre med meg og mitt daglige liv?
Dette er viktig for deg, nettopp fordi det handler om ditt daglige liv. En mer korrekt oversettelse ville være "Når dere går av sted, så forkynn", slik det står i matt 10,7. Jesus har allerede gitt et kall som setter i bevegelse: Følg meg! Han som sier "kom", sier ikke "gå" i neste øyeblikk. Snarere er det slik å forstå at du, mens du i din daglige vandring i etterfølgelse av Kristus, blir oppfordret til å forkynne.
2Tim 4:2:
Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.
Så ofte blir vi avhengige av talerstolen og det formelle møtet, selv om det er en så stor kontrast til det vi lærer i Skriften. Det være seg i tide og utide, om det passer seg eller ikke, vær du alltid rede til å forkynne Ordet, med all tålmodighet og lære. Om du allerede er i bevegelse, det er, om du allerede følger Kristus, da vil mulighetene by seg, og han vil velsigne ditt arbeid, for han har sagt "Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt"!
Satt på spissen: Du er enten en misjonær, eller et misjonsfelt. Der er ingen tilskuere til misjon, andre enn de som er i den synlige menigheten, men som ikke er født av Gud. Disse vil også være på tilskuerbenken i fortapelsen, og se med lengsel opp mot himmelen. Om du ikke er engasjert i å vinne sjeler for Kristus i dag, er det ingen grunn til å tro at du ville være det om du kunne dra til Kina eller Afrika. Gud har satt deg hvor du er, han har gitt deg kallet: Følg meg, og han har sagt, med det guddommelige imperativ, hvorenn du er, hvorenn du går, i tide og utide: FORKYNN EVANGELIET!
Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. - Rom 10:8
onsdag 10. august 2011
Er du en kristen om du sier at du er det?
Rom 10:9
For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.
Verset ovenfor er kanskje et av de mest brukte versene i evangelisering. Tanken er at der som du gir et intellektuellt samtykke til frelsesplanen, og utrykker det verbalt, er du frelst. Men er det virkelig det som er forskjellen på en evighet i himmelen hos Gud, og en evighet i fortapelsen?
Bibelen lærer oss ikke systematisk teologi. Mennesket systematiserer, lager skjema og utarbeider dogmatikk, og det er, til en grad, nyttig og viktig. Men Bibelen lærer ikke systematisk teologi. Den lærer ansvar, og den lærer privilegium. Derfor er det viktig at vi ikke bygger doktrine på enkeltvers, og spiller versene ut imot hverandre som om de skulle være motsigende. Denne utfordringen tilhører apologeten, som forsvarer troen med verdslige øyne. Den som søker Gud i tro, legger til grunn at "Hele Skriften er innåndet av Gud" (2. Tim 3,16).
Matt 7:21-23
Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.
Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?
Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!
Etter Jesu egne ord er bekjennelsen null verdt i seg selv. Ja, til og med åndelige gjerninger som profetord, åndsutdrivelse og mirakler kan ikke sikre deg inngang på dommens dag. For å da forstå hva Paulus sier i Rom 10, går vi til kirkehistorien. Menigheten i Rom (som Romerbrevet er skrevet til ...) hadde ett stort problem, og det problemet het Keiseren. Keiseren i Rom krevde at alle romere hvert år skulle ofre en håndfull røkelse på et alter, og si "Keiseren er Herre". Dette ville ikke de kristne gå med på, og dermed ble det innført dødsstraff for de som nektet å bekjenne Keiseren som herre. En kristen bekjennelse i Rom er dermed å forstå som å underskrive sin egen dødsdom, og vi kan på ingen måte ta Paulus' ord som et forsøk på å forsvare dagens vranglære om at frelse er det letteste i verden å oppnå, du trenger bare å bekjenne en gang, så er du innenfor.
Åp 3,1b
Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.
Det går an å late som om man er kristen, og lure alle rundt seg. Det går an å leke "kirkeleken" hele livet, og lure alle mennesker, seg selv inkludert. Men det går ikke an å lure Gud.
Som sagt spiller vi aldri ut bibelvers mot hverandre, og sier at et er rett og et annet urett.
Joh 3:5
Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
Gjenfødelse er kanskje det ordet som best understreker omvendelsens radikale natur. Å bli født er en stor begivenhet i ens liv, og Jesus understreker med dette ordvalget hvor hjelpeløst individet er, på egen hånd, i frelsen. Like lite som det er din fortjeneste at du blir født, er det at du blir frelst, kunne vi også sagt. Men merk: Poenget er ikke hvor lite du trenger å gjøre for å bli frelst, poenget er hvor lite du kan gjøre. Dette er Guds arbeid.
Ja, sier du kanskje, det var Guds arbeid på Golgata. Det er sant! Men trodde du at det var du selv som tok del i det med din bekjennelse? Langt derifra! Å bli født på ny er ingen fjern historisk hendelse, det er høyst nært og personlig!
Esek 36:25f
Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere.
Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte.
"Vann og Ånd" var ordene Jesus brukte til Nikodemus, en lærer i Israel. Det er ikke umulig at Nikodemus tenkte tilbake på disse ordene i Esekiel. Legg merke til hvem som er den handlende part: Det guddommelige Jeg.
Dermed kan vi legge av at frelsen skjer ved gjerninger, men vi må også legge av at frelsen skjer ved troen, forstått som et intellektuellt samtykke. Frelse er ikke en holdning, en bønn eller et bibelvers. Frelsen er en person: Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Det er ikke "min tro" som frelser, det er Ham! Vi får del i denne frelse gjennom troen alene, men troen er også en gave fra Ham (ef 2,8).
Du skal ikke dømme, sier Jesus i mat 7. Mennesket er ikke gitt å dømme mellom frelse og fortapelse for andre mennesker, men vi ER gitt, ikke bare autoritet, men også ansvar for og kraft til, å dømme om lære, om liv og om åndsmakt. Er vi ikke pålagt, dersom noen synder, å gå til ham for å rettlede? Og dersom han ikke vil høre, å ta med 1-2 andre? Og dersom han da ikke vil høre, å la hele menigheten tale ham til rette, for dermed å utvise ham fra menigheten om han nekter å la seg rettlede? (Mat 18,15-17) Men slik kirketukt er for lengst gått av moten, fordi mennesket, i et forsøk på å systematisere, har spillt mat 18 ut mot mat 7, og konkludert med at mat 7 er det riktigste, fordi det er det behagligste og mest politisk korrekte.
Bevisene på at omvendelsen er av Gud, finnes bl.a. i 1. Joh. Kristendom er ikke et adoptert tankesett, eller en livsholdning. Kristendom er en overnaturlig kraft fra Gud i det høye, til å bryte lenker og sette syndens slaver fri. Og får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jesus kom ikke for å frelse mennesker fra Helvete, fra den dom de fortjener fra en rettferdig Gud, han kom for å frelse mennesker fra synd. For å omvende mennesker fra kjødet, verden og djevelen, og til Gud i himmelen, han som er sann far for alt som kalles barn i himmel og på jord.
Spurgeon sa at om din omvendelse var ditt forsøk på å gripe fatt i Guds frelsesplan, er det en omvendelse som du må omvendes fra. Om du bekjenner Jesus som Herre, men lever for å nyte verdens gleder og verdens synd, da er det ingen grunn til å tro at du har hatt med Jesus å gjøre.
2Kor 13:5:
Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.
Begynn her:
Sal 139:23f
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker,
se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!
For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.
Verset ovenfor er kanskje et av de mest brukte versene i evangelisering. Tanken er at der som du gir et intellektuellt samtykke til frelsesplanen, og utrykker det verbalt, er du frelst. Men er det virkelig det som er forskjellen på en evighet i himmelen hos Gud, og en evighet i fortapelsen?
Bibelen lærer oss ikke systematisk teologi. Mennesket systematiserer, lager skjema og utarbeider dogmatikk, og det er, til en grad, nyttig og viktig. Men Bibelen lærer ikke systematisk teologi. Den lærer ansvar, og den lærer privilegium. Derfor er det viktig at vi ikke bygger doktrine på enkeltvers, og spiller versene ut imot hverandre som om de skulle være motsigende. Denne utfordringen tilhører apologeten, som forsvarer troen med verdslige øyne. Den som søker Gud i tro, legger til grunn at "Hele Skriften er innåndet av Gud" (2. Tim 3,16).
Matt 7:21-23
Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.
Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?
Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!
Etter Jesu egne ord er bekjennelsen null verdt i seg selv. Ja, til og med åndelige gjerninger som profetord, åndsutdrivelse og mirakler kan ikke sikre deg inngang på dommens dag. For å da forstå hva Paulus sier i Rom 10, går vi til kirkehistorien. Menigheten i Rom (som Romerbrevet er skrevet til ...) hadde ett stort problem, og det problemet het Keiseren. Keiseren i Rom krevde at alle romere hvert år skulle ofre en håndfull røkelse på et alter, og si "Keiseren er Herre". Dette ville ikke de kristne gå med på, og dermed ble det innført dødsstraff for de som nektet å bekjenne Keiseren som herre. En kristen bekjennelse i Rom er dermed å forstå som å underskrive sin egen dødsdom, og vi kan på ingen måte ta Paulus' ord som et forsøk på å forsvare dagens vranglære om at frelse er det letteste i verden å oppnå, du trenger bare å bekjenne en gang, så er du innenfor.
Åp 3,1b
Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.
Det går an å late som om man er kristen, og lure alle rundt seg. Det går an å leke "kirkeleken" hele livet, og lure alle mennesker, seg selv inkludert. Men det går ikke an å lure Gud.
Som sagt spiller vi aldri ut bibelvers mot hverandre, og sier at et er rett og et annet urett.
Joh 3:5
Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
Gjenfødelse er kanskje det ordet som best understreker omvendelsens radikale natur. Å bli født er en stor begivenhet i ens liv, og Jesus understreker med dette ordvalget hvor hjelpeløst individet er, på egen hånd, i frelsen. Like lite som det er din fortjeneste at du blir født, er det at du blir frelst, kunne vi også sagt. Men merk: Poenget er ikke hvor lite du trenger å gjøre for å bli frelst, poenget er hvor lite du kan gjøre. Dette er Guds arbeid.
Ja, sier du kanskje, det var Guds arbeid på Golgata. Det er sant! Men trodde du at det var du selv som tok del i det med din bekjennelse? Langt derifra! Å bli født på ny er ingen fjern historisk hendelse, det er høyst nært og personlig!
Esek 36:25f
Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere.
Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte.
"Vann og Ånd" var ordene Jesus brukte til Nikodemus, en lærer i Israel. Det er ikke umulig at Nikodemus tenkte tilbake på disse ordene i Esekiel. Legg merke til hvem som er den handlende part: Det guddommelige Jeg.
Dermed kan vi legge av at frelsen skjer ved gjerninger, men vi må også legge av at frelsen skjer ved troen, forstått som et intellektuellt samtykke. Frelse er ikke en holdning, en bønn eller et bibelvers. Frelsen er en person: Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Det er ikke "min tro" som frelser, det er Ham! Vi får del i denne frelse gjennom troen alene, men troen er også en gave fra Ham (ef 2,8).
Du skal ikke dømme, sier Jesus i mat 7. Mennesket er ikke gitt å dømme mellom frelse og fortapelse for andre mennesker, men vi ER gitt, ikke bare autoritet, men også ansvar for og kraft til, å dømme om lære, om liv og om åndsmakt. Er vi ikke pålagt, dersom noen synder, å gå til ham for å rettlede? Og dersom han ikke vil høre, å ta med 1-2 andre? Og dersom han da ikke vil høre, å la hele menigheten tale ham til rette, for dermed å utvise ham fra menigheten om han nekter å la seg rettlede? (Mat 18,15-17) Men slik kirketukt er for lengst gått av moten, fordi mennesket, i et forsøk på å systematisere, har spillt mat 18 ut mot mat 7, og konkludert med at mat 7 er det riktigste, fordi det er det behagligste og mest politisk korrekte.
Bevisene på at omvendelsen er av Gud, finnes bl.a. i 1. Joh. Kristendom er ikke et adoptert tankesett, eller en livsholdning. Kristendom er en overnaturlig kraft fra Gud i det høye, til å bryte lenker og sette syndens slaver fri. Og får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jesus kom ikke for å frelse mennesker fra Helvete, fra den dom de fortjener fra en rettferdig Gud, han kom for å frelse mennesker fra synd. For å omvende mennesker fra kjødet, verden og djevelen, og til Gud i himmelen, han som er sann far for alt som kalles barn i himmel og på jord.
Spurgeon sa at om din omvendelse var ditt forsøk på å gripe fatt i Guds frelsesplan, er det en omvendelse som du må omvendes fra. Om du bekjenner Jesus som Herre, men lever for å nyte verdens gleder og verdens synd, da er det ingen grunn til å tro at du har hatt med Jesus å gjøre.
2Kor 13:5:
Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.
Begynn her:
Sal 139:23f
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker,
se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!
mandag 1. august 2011
"Bare" to eller tre?
Matt 18:20
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Hver eneste gang jeg har hørt dette verset brukt i en andakt, virker det som om "to eller tre" er brukt som et minstemål. Inneforstått er det at idealet er en stor forsamling, men 2-3 går også bra. Selv om dette ikke er en direkte gal tanke, er det ikke konsistent med hva bibelverset egentlig prøver å si. Det er ikke snakk om "bare to eller tre", men bare "to eller tre".
Det er mennesket likt å kalkulere i ytre størrelser, og i det som er umiddelbart synlig og kan tas på og forståes med sansene (gr. stoichea), men Gud har en helt annen målestokk. I evangeliet fortalt av Matteus ser vi at Gud åpenbarer sin nye greie: Menigheten. I saligprisningene forklarer han hvilke type folk den skal bestå av, og i kap 16 hva dets grunnvoll og klippe skal være; at Jesus er Messias, den levende Guds sønn.
Ikke så å forstå at menigheten ikke eksisterer i GT, for det gjør den, men der er likevel et radikalt "før og etter" Golgata. Vi ser det i joh 4, hvor den samaritanske kvinnen løfter frem den gamle problemstillingen om tilbedelsen på Gerisim-fjellet versus tilbedelsen i Jerusalem. Jesus svarer henne at tilbedelsen geografiske posisjon ikke lenger er viktig - og dette er nytt, for i tiden før dette har Gud vært forbundet med tempelet i Jerusalem, ikke med avgudsdyrkelsen på Gerisim.
Joh 4:21-23
Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem.
Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.
Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.
Her ser altså at menigheten ikke lenger er knyttet til noe bestemt sted. De første 300 årene av kristendommens eksistens bevarte denne friheten, før Konstantins mor gav Fødselskirken i Betlehem som takkeoffer for Konstantins omvendelse. Dette er den første bygning som ble bygd med det formål å tilbe Kristus, den første kirke. Siden den tid har kristendommen, i større og mindre grad, vært i frivillig slaveri til dette håndfaste, synlige stoichea.
Hvordan møttes de kristne før denne tid? Å ha møte uten et bedehus eller en kirke virker kanskje utenklig og umulig for en moderne kristen. Svaret er at de møttes ofte to eller tre, ikke etter en bestemt plan eller møteoppsett, til faste tider og på bestemte steder, men tilsynelatende "tilfeldig" i ny og ne. Når to eller tre kristne kom sammen, ville de komme sammen som kristne. Hadde de mulighet ville de lese et ord, be sammen og snakke om de ting som angår Gud. Så ville de skilles, og kanskje kom de ikke sammen mer i akkurat den sammen gruppen.
Disse to eller tre som vi leser om, er ikke hvem som helst. De er samlet i Jesu navn. "I Jesu navn" er mer enn et anheng vi henger på etter en bønn, eller noe vi sier om det vi gjør for å gi det en slags hellighet. I dette ligger at de to eller tre var kalt av Jesus, og til Jesus. Hensikten for deres sammenkomst var å lære om og tilbe ham, bryte brødet og be sammen i fellesskap.
I dag ser vi at ungdomsmøter langt på vei er blitt noe av det motsatte: Vi møtes for å ha en sosial sammenkomst, underholdning, pizza og brus. Aller nådigst slepper vi til en andaktsholder i 10-15 min, hvor helst halvparten skal være morsomme historier, og når andakten er over kan vi fortsette samtalen om fotball, tv-programmer og diverse annet verdslig søppel. DETTE ER IKKE EN SAMLING I JESU NAVN! Her ser vi de samme tilstander som profeten Amos såg i sin tid. Selv om gudstjenesten går sin gang, er prestene, de som lovsynger, og menigheten generellt, ubruklige. At Gud uteblir med sin Ånd og kraft fra slike forsamlinger er ikke forunderlig.
Vil du se mer av Guds kraft i ditt liv? Gjør ting på den måten Gud har forordnet. Gå tilbake til denne felleskapsformen, at når du møter kristne venner, så møt dem som kristne venner. Snakk om Gud, del hans Ord og be sammen. La på denne måten Kristi ord få rikelig plass blant dere. Dette er den fellesskapsformen det er knyttet løfter til, og som slike Guds menn som John Wesley og C.S. Lewis kjempet for.
Gal 4:9
Men nå, når dere kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud, – hvordan kan dere da igjen vende tilbake til den svake og fattige barnelærdom[gr. Stoichea]? Vil dere på nytt være treller under den?
Den synlige menighet, med sine kirker, sitt presteskap og sine strukturer var aldri en del av Guds plan for menigheten. Det er skygger av den gamle pakt, som trellbinder istedenfor å sette fri. Går vi mer tilbake til den Gudsgitte, velsignende og løftebundne fellesskapsform, vil vi se at Gud holder sitt ord, og at Jesus er midt iblant oss.
Matt 18:20
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Dette er Hans menighet.
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Hver eneste gang jeg har hørt dette verset brukt i en andakt, virker det som om "to eller tre" er brukt som et minstemål. Inneforstått er det at idealet er en stor forsamling, men 2-3 går også bra. Selv om dette ikke er en direkte gal tanke, er det ikke konsistent med hva bibelverset egentlig prøver å si. Det er ikke snakk om "bare to eller tre", men bare "to eller tre".
Det er mennesket likt å kalkulere i ytre størrelser, og i det som er umiddelbart synlig og kan tas på og forståes med sansene (gr. stoichea), men Gud har en helt annen målestokk. I evangeliet fortalt av Matteus ser vi at Gud åpenbarer sin nye greie: Menigheten. I saligprisningene forklarer han hvilke type folk den skal bestå av, og i kap 16 hva dets grunnvoll og klippe skal være; at Jesus er Messias, den levende Guds sønn.
Ikke så å forstå at menigheten ikke eksisterer i GT, for det gjør den, men der er likevel et radikalt "før og etter" Golgata. Vi ser det i joh 4, hvor den samaritanske kvinnen løfter frem den gamle problemstillingen om tilbedelsen på Gerisim-fjellet versus tilbedelsen i Jerusalem. Jesus svarer henne at tilbedelsen geografiske posisjon ikke lenger er viktig - og dette er nytt, for i tiden før dette har Gud vært forbundet med tempelet i Jerusalem, ikke med avgudsdyrkelsen på Gerisim.
Joh 4:21-23
Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem.
Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.
Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha.
Her ser altså at menigheten ikke lenger er knyttet til noe bestemt sted. De første 300 årene av kristendommens eksistens bevarte denne friheten, før Konstantins mor gav Fødselskirken i Betlehem som takkeoffer for Konstantins omvendelse. Dette er den første bygning som ble bygd med det formål å tilbe Kristus, den første kirke. Siden den tid har kristendommen, i større og mindre grad, vært i frivillig slaveri til dette håndfaste, synlige stoichea.
Hvordan møttes de kristne før denne tid? Å ha møte uten et bedehus eller en kirke virker kanskje utenklig og umulig for en moderne kristen. Svaret er at de møttes ofte to eller tre, ikke etter en bestemt plan eller møteoppsett, til faste tider og på bestemte steder, men tilsynelatende "tilfeldig" i ny og ne. Når to eller tre kristne kom sammen, ville de komme sammen som kristne. Hadde de mulighet ville de lese et ord, be sammen og snakke om de ting som angår Gud. Så ville de skilles, og kanskje kom de ikke sammen mer i akkurat den sammen gruppen.
Disse to eller tre som vi leser om, er ikke hvem som helst. De er samlet i Jesu navn. "I Jesu navn" er mer enn et anheng vi henger på etter en bønn, eller noe vi sier om det vi gjør for å gi det en slags hellighet. I dette ligger at de to eller tre var kalt av Jesus, og til Jesus. Hensikten for deres sammenkomst var å lære om og tilbe ham, bryte brødet og be sammen i fellesskap.
I dag ser vi at ungdomsmøter langt på vei er blitt noe av det motsatte: Vi møtes for å ha en sosial sammenkomst, underholdning, pizza og brus. Aller nådigst slepper vi til en andaktsholder i 10-15 min, hvor helst halvparten skal være morsomme historier, og når andakten er over kan vi fortsette samtalen om fotball, tv-programmer og diverse annet verdslig søppel. DETTE ER IKKE EN SAMLING I JESU NAVN! Her ser vi de samme tilstander som profeten Amos såg i sin tid. Selv om gudstjenesten går sin gang, er prestene, de som lovsynger, og menigheten generellt, ubruklige. At Gud uteblir med sin Ånd og kraft fra slike forsamlinger er ikke forunderlig.
Vil du se mer av Guds kraft i ditt liv? Gjør ting på den måten Gud har forordnet. Gå tilbake til denne felleskapsformen, at når du møter kristne venner, så møt dem som kristne venner. Snakk om Gud, del hans Ord og be sammen. La på denne måten Kristi ord få rikelig plass blant dere. Dette er den fellesskapsformen det er knyttet løfter til, og som slike Guds menn som John Wesley og C.S. Lewis kjempet for.
Gal 4:9
Men nå, når dere kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud, – hvordan kan dere da igjen vende tilbake til den svake og fattige barnelærdom[gr. Stoichea]? Vil dere på nytt være treller under den?
Den synlige menighet, med sine kirker, sitt presteskap og sine strukturer var aldri en del av Guds plan for menigheten. Det er skygger av den gamle pakt, som trellbinder istedenfor å sette fri. Går vi mer tilbake til den Gudsgitte, velsignende og løftebundne fellesskapsform, vil vi se at Gud holder sitt ord, og at Jesus er midt iblant oss.
Matt 18:20
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
Dette er Hans menighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)