Etter en del plunder og mikkmakk er nå Skriftenalene.net klar for den store, vide webben.
Siden inkluderer, i tillegg til en videreføring av denne bloggen, nedlastbare taler, reiserute (først og fremst mtp forbønn), lenker og gjestebok. Med tiden kommer forhåpentligvis også lengre artikler til å være tilgjengelige.
En ulempe ved dette er at de av dere som er "følger" denne bloggen ikke lenger vil få beskjed når det kommer nye innlegg. Dette er beklagelig, men jeg håper dere likevel kan droppe innom i ny og ned, og veid opp mot mulighetene som ligger i å drive et eget nettsted tror jeg gjør opp for ulempen med å måtte huske på å sjekke innom av og til.
Gi gjerne feedback på den nye siden, Skriftenalene.net
Takk for følget så langt!
lørdag 7. januar 2012
torsdag 15. desember 2011
Stå opp, ta din seng og gå!
Matt 9:6
Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus.
Fortellingen om den lamme mannen som ble båret frem for Jesus av sine gode venner er godt kjent. Jeg vil likevel stoppe opp for et lite poeng som jeg tror vi ofte overser, og som forteller oss noe om hva forkynnelse og proklamasjonen av evangeliet er godt for. Vi vet at
Joh 6:44a
Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham.
Omvendelsen av det falne mennesket er helt og fullt Guds gjerning, og hverken den, troen eller gjenfødelsen er noe et menneske kan prestere i egen kraft. Det er fullstendig avhengig av at Guds nåde skal dra det. Det greske ordet som er brukt for "å dra" innebærer å hale inn med kraft, ved maktbruk, og er for eksempel også brukt når disiplene drar garnet, fullt av fisk, på land, i joh 21. Vi er avhengige av Guds predestinasjon, hans forutbestemmelse til frelse, og hans nåde. Så er det da fullstendig ene og alene Gud til ære når et menneske omvender seg.
Dette er bibelsk, og en sterk kontrast til de som sier at "Jesus står ved døren og banker, men du må selv lukke opp". Om det var sant, hadde ingen blitt frelst, men Gamle-Adam hadde pekt nese ut av vinduet til dommens dag kom, og han ble kastet i ildsjøen. Dessuten, Jesus eier døren, dørhåndtaket, låsen, vinduet, veggene, taket og alt innhold. Han gjør akkurat som Han vil, og godt er det.
Hva er da forkynnelse godt for? Hvis vi ikke kan gjøre noe fra eller til, hvorfor skal vi da i det hele tatt prøve? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte:
Hvorfor i alle dager ber Jesus en mann som er lam, om å stå opp, ta sin seng og gå hjem?
Det er fullstendig umulig for ham! HAN ER JO LAM! Han kan ikke, om han så ville det aldri så mye, så hva er hensikten bak spørsmålet? Det er meningsløst, med mindre han som taler, har kraft i sitt Ord til å utrette det ordet sier.
Det behaget Gud å skape ved sitt ord, "For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der" (Sal 33,9). "Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige" (Heb 11,3). "For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram" (2. kor 4,6).
Det er ingen motsigelse å tro på Guds forutbestemmelse og likevel tro på at Guds Ord skaper det som det sier. Det er klart undervist i Skriften. Den lamme mannen kunne ikke "stå opp, ta sin seng og gå", like lite som den døde Lasarus kunne komme ut av graven, men når den som taler er Gud, da brytes rammene.
Luk 7:22:
Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell [Johannes] det som dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde oppstår, og evangeliet forkynnes for fattige.
Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus.
Fortellingen om den lamme mannen som ble båret frem for Jesus av sine gode venner er godt kjent. Jeg vil likevel stoppe opp for et lite poeng som jeg tror vi ofte overser, og som forteller oss noe om hva forkynnelse og proklamasjonen av evangeliet er godt for. Vi vet at
Joh 6:44a
Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham.
Omvendelsen av det falne mennesket er helt og fullt Guds gjerning, og hverken den, troen eller gjenfødelsen er noe et menneske kan prestere i egen kraft. Det er fullstendig avhengig av at Guds nåde skal dra det. Det greske ordet som er brukt for "å dra" innebærer å hale inn med kraft, ved maktbruk, og er for eksempel også brukt når disiplene drar garnet, fullt av fisk, på land, i joh 21. Vi er avhengige av Guds predestinasjon, hans forutbestemmelse til frelse, og hans nåde. Så er det da fullstendig ene og alene Gud til ære når et menneske omvender seg.
Dette er bibelsk, og en sterk kontrast til de som sier at "Jesus står ved døren og banker, men du må selv lukke opp". Om det var sant, hadde ingen blitt frelst, men Gamle-Adam hadde pekt nese ut av vinduet til dommens dag kom, og han ble kastet i ildsjøen. Dessuten, Jesus eier døren, dørhåndtaket, låsen, vinduet, veggene, taket og alt innhold. Han gjør akkurat som Han vil, og godt er det.
Hva er da forkynnelse godt for? Hvis vi ikke kan gjøre noe fra eller til, hvorfor skal vi da i det hele tatt prøve? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte:
Hvorfor i alle dager ber Jesus en mann som er lam, om å stå opp, ta sin seng og gå hjem?
Det er fullstendig umulig for ham! HAN ER JO LAM! Han kan ikke, om han så ville det aldri så mye, så hva er hensikten bak spørsmålet? Det er meningsløst, med mindre han som taler, har kraft i sitt Ord til å utrette det ordet sier.
Det behaget Gud å skape ved sitt ord, "For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der" (Sal 33,9). "Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige" (Heb 11,3). "For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram" (2. kor 4,6).
Det er ingen motsigelse å tro på Guds forutbestemmelse og likevel tro på at Guds Ord skaper det som det sier. Det er klart undervist i Skriften. Den lamme mannen kunne ikke "stå opp, ta sin seng og gå", like lite som den døde Lasarus kunne komme ut av graven, men når den som taler er Gud, da brytes rammene.
Luk 7:22:
Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell [Johannes] det som dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde oppstår, og evangeliet forkynnes for fattige.
søndag 27. november 2011
Jul 1 - Hvem var de vise menn?
Matt 2:1-12
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham.
Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten:
Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.
Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.
Da de hadde hørt hva kongen sa, drog de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var. Og da de så stjernen, ble de over all måte glade. De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men da de i en drøm ble varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, drog de en annen vei hjem til sitt land.
Mange myter omgir fortellingen om de vise mennene fra østerland - de var 3 i antall, de red på kameler, de kom til stallen etter hyrdene, en av dem var afrikaner (man har tenkt seg at de repressenterer Sem, Kam og Jafet; Noahs sønner), og navnene deres var Baltasar, Kaspar og Melkior, de var konger, osv. Ingenting av dette stemmer. Men kan vi i det hele tatt vite noe om disse mystiske mennene? Hvorfor har Den Hellige Ånd bevart denne historien for oss i ettertiden, og hva kan vi lære av den?
Vi begynner, som vanlig, med grunntekstens betegnelse. Ordet som er oversatt til vismann er "Magoi" på gresk. Dette er et særnavn, og betegner en helt spesiell stamme innenefor det medo-persiske folkeslag. På samme måte som levittene i Israel, hadde Mederne utvalgt en egen stamme til å være prester. Magoiene var monotheistiske, trodde på én gud, hadde ofringer, ritualer og regler om rene og urene dyr, på samme måte som jødene.
De hadde en tradisjon som strakk seg antagligvis helt tilbake til Abrahams tid, ca 2000 år f.kr, og de dukker opp i historien med jevne mellomrom, og overalt hvor de dukker opp, har de stor politisk makt. Eksempelvis hadde både Nebukadnesar, Darius, Aleksander den store, og til og med noen av de romerske keiserne, en gruppe magoi som rådgivere. Historikere samstemmer om at det var umulig å oppnå noen som helst politisk posisjon i østen uten støtte fra Magoiene.
Men hva gjør en gruppe hedenske prester i Betlehem rundt år 0? For å finne svaret, går vi til Babylon, ca 600 år f.kr, og til Nebukadnesars hoff:
Dan 4:6-9
Jeg sendte da ut et påbud om at alle Babels vismenn skulle føres fram for meg for at de skulle la meg vite hvordan drømmen skulle tydes.
Da kom spåmennene, åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne inn, og jeg fortalte dem drømmen, men de kunne ikke si meg hvordan den skulle tydes.
Til sist kom Daniel inn til meg, han som kalles Beltsasar etter navnet på min gud. I ham er Den Hellige Guds Ånd. Og jeg fortalte ham drømmen.
Beltsasar, du mester blant spåmennene! Jeg vet at Den Hellige Guds Ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg. Si meg nå de syner jeg har sett i drømme – si meg hvordan de skal tydes.
Guds plan ville ha det til at en gudfryktig jøde vant stor respekt blant magoiene, 600 år tidligere, og antagligvis har misjonæren Daniel, eller en annen jøde, fortalt dem om Messias-profetiene i GT, med det resultat at noen av dem har omvendt seg til den sanne Gud. Vi vet at dette var tilfellet med f.eks. Kong Darius senere.
Når Daniel kastes i løvehulen etter en sammensvergelse, er det ikke magoiene som står bak, men en politisk gruppe kalt satraper. Blant magoiene er Daniel kjent og respektert.
Slik ser vi at Gud styrer historien, og 600 år senere er det fortsatt noen blant magoiene som venter på Messias-profetienes oppfyllelse. Og hvorfor kom de? Jo, for å utføre en av oppgavene som de hadde vært betrodd i tusen år: For å krone en konge.
Det er overhodet ikke rart at Herodes blir nervøs - den politiske spenningen mellom romerriket og det persiske riket er allerede stor, og plutslig kommer magoiene, kongemakerne fra øst, for å krone en konge over jødene. Og det er ikke snakk om tre gamle menn som kommer daldrende med hver sin kamel og vrøvler noe ubetydlig om en stjerne som vitner om en konge, nei, Magoiene red på persiske hester, og sannsynligvis kommer de med det persiske kavaleriet i hælene, i en prektig prosessjon som ville vært en hvilken som helst kroningsseremoni verdig.
Slik kommer vismennene til Betlehem, omtrent 2 år etter at Jesus er født. De står som en klar kontrast til de skriftlærde og fariseerne, som visste utmerket godt at Messias skulle bli født i Betlehem, men som rett og slett ikke gadd å ta turen. Og vismennene går inn i huset, antagligvis et allminnelig hus i Betlehem, ser en 2 år gammel guttunge og hans mor, og troens øyne ser det som ingen andre kunne se: Her er hele jordens konge, og de ble "over all måte glade".
Jes 55:4f
Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.
Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle. Hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld. For han herliggjør deg.
De mest usannsynlige mennesker kommer for å tilbe. Et hedensk presteskap fra et land langt borte, kommer og bøyer seg for et lite barn. Og, som resten av Matteus-evangeliet understreker, er ikke Jesus bare frelser, fredsfyrste, underfull rådgiver, veldig Gud og evig Far, han er Kongenes konge og Herrenes herre, og selv de som, med verdslige øyne, skulle vært lengst unna, må innrømme det, og bøyer seg med glede over all måte.
Det er bare helt utrolig.
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem. De sa: Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham.
Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten:
Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.
Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.
Da de hadde hørt hva kongen sa, drog de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var. Og da de så stjernen, ble de over all måte glade. De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men da de i en drøm ble varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, drog de en annen vei hjem til sitt land.
Mange myter omgir fortellingen om de vise mennene fra østerland - de var 3 i antall, de red på kameler, de kom til stallen etter hyrdene, en av dem var afrikaner (man har tenkt seg at de repressenterer Sem, Kam og Jafet; Noahs sønner), og navnene deres var Baltasar, Kaspar og Melkior, de var konger, osv. Ingenting av dette stemmer. Men kan vi i det hele tatt vite noe om disse mystiske mennene? Hvorfor har Den Hellige Ånd bevart denne historien for oss i ettertiden, og hva kan vi lære av den?
Vi begynner, som vanlig, med grunntekstens betegnelse. Ordet som er oversatt til vismann er "Magoi" på gresk. Dette er et særnavn, og betegner en helt spesiell stamme innenefor det medo-persiske folkeslag. På samme måte som levittene i Israel, hadde Mederne utvalgt en egen stamme til å være prester. Magoiene var monotheistiske, trodde på én gud, hadde ofringer, ritualer og regler om rene og urene dyr, på samme måte som jødene.
De hadde en tradisjon som strakk seg antagligvis helt tilbake til Abrahams tid, ca 2000 år f.kr, og de dukker opp i historien med jevne mellomrom, og overalt hvor de dukker opp, har de stor politisk makt. Eksempelvis hadde både Nebukadnesar, Darius, Aleksander den store, og til og med noen av de romerske keiserne, en gruppe magoi som rådgivere. Historikere samstemmer om at det var umulig å oppnå noen som helst politisk posisjon i østen uten støtte fra Magoiene.
Men hva gjør en gruppe hedenske prester i Betlehem rundt år 0? For å finne svaret, går vi til Babylon, ca 600 år f.kr, og til Nebukadnesars hoff:
Dan 4:6-9
Jeg sendte da ut et påbud om at alle Babels vismenn skulle føres fram for meg for at de skulle la meg vite hvordan drømmen skulle tydes.
Da kom spåmennene, åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne inn, og jeg fortalte dem drømmen, men de kunne ikke si meg hvordan den skulle tydes.
Til sist kom Daniel inn til meg, han som kalles Beltsasar etter navnet på min gud. I ham er Den Hellige Guds Ånd. Og jeg fortalte ham drømmen.
Beltsasar, du mester blant spåmennene! Jeg vet at Den Hellige Guds Ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg. Si meg nå de syner jeg har sett i drømme – si meg hvordan de skal tydes.
Guds plan ville ha det til at en gudfryktig jøde vant stor respekt blant magoiene, 600 år tidligere, og antagligvis har misjonæren Daniel, eller en annen jøde, fortalt dem om Messias-profetiene i GT, med det resultat at noen av dem har omvendt seg til den sanne Gud. Vi vet at dette var tilfellet med f.eks. Kong Darius senere.
Når Daniel kastes i løvehulen etter en sammensvergelse, er det ikke magoiene som står bak, men en politisk gruppe kalt satraper. Blant magoiene er Daniel kjent og respektert.
Slik ser vi at Gud styrer historien, og 600 år senere er det fortsatt noen blant magoiene som venter på Messias-profetienes oppfyllelse. Og hvorfor kom de? Jo, for å utføre en av oppgavene som de hadde vært betrodd i tusen år: For å krone en konge.
Det er overhodet ikke rart at Herodes blir nervøs - den politiske spenningen mellom romerriket og det persiske riket er allerede stor, og plutslig kommer magoiene, kongemakerne fra øst, for å krone en konge over jødene. Og det er ikke snakk om tre gamle menn som kommer daldrende med hver sin kamel og vrøvler noe ubetydlig om en stjerne som vitner om en konge, nei, Magoiene red på persiske hester, og sannsynligvis kommer de med det persiske kavaleriet i hælene, i en prektig prosessjon som ville vært en hvilken som helst kroningsseremoni verdig.
Slik kommer vismennene til Betlehem, omtrent 2 år etter at Jesus er født. De står som en klar kontrast til de skriftlærde og fariseerne, som visste utmerket godt at Messias skulle bli født i Betlehem, men som rett og slett ikke gadd å ta turen. Og vismennene går inn i huset, antagligvis et allminnelig hus i Betlehem, ser en 2 år gammel guttunge og hans mor, og troens øyne ser det som ingen andre kunne se: Her er hele jordens konge, og de ble "over all måte glade".
Jes 55:4f
Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.
Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle. Hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld. For han herliggjør deg.
De mest usannsynlige mennesker kommer for å tilbe. Et hedensk presteskap fra et land langt borte, kommer og bøyer seg for et lite barn. Og, som resten av Matteus-evangeliet understreker, er ikke Jesus bare frelser, fredsfyrste, underfull rådgiver, veldig Gud og evig Far, han er Kongenes konge og Herrenes herre, og selv de som, med verdslige øyne, skulle vært lengst unna, må innrømme det, og bøyer seg med glede over all måte.
Det er bare helt utrolig.
onsdag 14. september 2011
Ego eimi
Overskriften sier deg sikkert ingenting, med mindre du leser koiné gresk, men hva om jeg hadde skrevet det på hebraisk - Yahve? Aha, sier du. Det er Guds navn, og betyr "Jeg er". Men hvorfor sitere noe gammeltestamentlig på gresk, og ikke hebraisk? Det stemmer at Gud ga Moses denne introduksjonen i GT (1. mos 3,14), men det samme utrykket finner vi også i NT, ofte i munnen på ham som var Gud selv, Jesus Kristus - Ego eimi ho ón - Jeg er den jeg er.
Eksempelvis når soldatene kommer til Getsemane-hagen for å gripe Jesus:
Joh 18:6:
Da han sa til dem: Det er meg, vek de tilbake og falt til jorden.
Ego eimi - Jesus gir ikke bare til kjenne at han er den som soldatene leter etter, men at han er "JEG ER", Yahwe, Gud - Og soldatene reagerer på den eneste måten som var mulig, de vek tilbake og falt til jorden, i møte med denne som var Alfa og Omega, Guds sønn, Gud, kommet i kjød.
Hvem sier folk at jeg er? Spør Jesus i Mat 16. Jesus, eller Yeshua er sammensatt av to ord: Yahve som er Guds navn og Yashaw som betyr å sette fri, å frelse. Herren er min frelser.
Det sier noe om mitt forhold til Jesus Kristus, han er min frelse, han er den jeg setter mitt fulle håp til når det gjelder liv og evighet. Min egen rettferdighet er som skitne filler (Jes 64), i mitt kjød bor det ingenting godt (Rom 7,18), men takk være Gud som gav sin Sønn er jeg ren og rettferdig himmelen verdig og grunnen er Jesus Kristus, grunnen er at Yahve er min frelse.
Sal 118:14
Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Frelse kommer ikke bare fra Jesus, frelse er ikke noe som bare er påbegynt av Jesus, eller blir avsluttet av Jesus, men i ett og alt, i går og i dag, ja til evig tid står dette fast: Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Kristus, Christós på gresk og Meshiach på hebraisk, det er det samme ordet, og det betyr den Salvede. Du som er kjent i det gamle testamentet vet at prestene ble innvidd til tjeneste og salvet. Og der Jesus-navnet forteller om mitt forhold til Guds sønn, forteller Kristus oss om hans forhold til Gud. Han er den som er sendt av Gud.
Han er ikke et menneske som bare dukker opp og har noen idéer, nei, fra evig tid av var han hos Faderen, hos universets Skaper, den allmektige og da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. (Gal 4,4f). Han er den han er – Jesus Kristus, Guds Salvede, enbårne Sønn, min frelse.
Når vi vet dette, er det da rart at han sier "Ego eimi ho ón - jeg er den jeg er"? Når han så til de grader oppfyller alt hans navn lover?
Det er noe veldig kraftfullt over uttrykket "ego eimi". La meg ta med et eksempel til hvor dette er brukt:
Matt 28:19f
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,
og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
"Ego meth humon eimi" JEG med dere ER. Han er ikke bare den som "ER" uavhengig av noen andre, den som "ER" fra evig tid, til evig tid. Han er den som "ER" med deg, så sant du kan si om Jesus Kristus at han ER den han er - Yahve, min frelse, Guds salvede. Jeg håper du kjenner han som den han ER.
Eksempelvis når soldatene kommer til Getsemane-hagen for å gripe Jesus:
Joh 18:6:
Da han sa til dem: Det er meg, vek de tilbake og falt til jorden.
Ego eimi - Jesus gir ikke bare til kjenne at han er den som soldatene leter etter, men at han er "JEG ER", Yahwe, Gud - Og soldatene reagerer på den eneste måten som var mulig, de vek tilbake og falt til jorden, i møte med denne som var Alfa og Omega, Guds sønn, Gud, kommet i kjød.
Hvem sier folk at jeg er? Spør Jesus i Mat 16. Jesus, eller Yeshua er sammensatt av to ord: Yahve som er Guds navn og Yashaw som betyr å sette fri, å frelse. Herren er min frelser.
Det sier noe om mitt forhold til Jesus Kristus, han er min frelse, han er den jeg setter mitt fulle håp til når det gjelder liv og evighet. Min egen rettferdighet er som skitne filler (Jes 64), i mitt kjød bor det ingenting godt (Rom 7,18), men takk være Gud som gav sin Sønn er jeg ren og rettferdig himmelen verdig og grunnen er Jesus Kristus, grunnen er at Yahve er min frelse.
Sal 118:14
Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Frelse kommer ikke bare fra Jesus, frelse er ikke noe som bare er påbegynt av Jesus, eller blir avsluttet av Jesus, men i ett og alt, i går og i dag, ja til evig tid står dette fast: Herren er min styrke og lovsang, og han er blitt min frelse.
Kristus, Christós på gresk og Meshiach på hebraisk, det er det samme ordet, og det betyr den Salvede. Du som er kjent i det gamle testamentet vet at prestene ble innvidd til tjeneste og salvet. Og der Jesus-navnet forteller om mitt forhold til Guds sønn, forteller Kristus oss om hans forhold til Gud. Han er den som er sendt av Gud.
Han er ikke et menneske som bare dukker opp og har noen idéer, nei, fra evig tid av var han hos Faderen, hos universets Skaper, den allmektige og da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. (Gal 4,4f). Han er den han er – Jesus Kristus, Guds Salvede, enbårne Sønn, min frelse.
Når vi vet dette, er det da rart at han sier "Ego eimi ho ón - jeg er den jeg er"? Når han så til de grader oppfyller alt hans navn lover?
Det er noe veldig kraftfullt over uttrykket "ego eimi". La meg ta med et eksempel til hvor dette er brukt:
Matt 28:19f
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,
og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
"Ego meth humon eimi" JEG med dere ER. Han er ikke bare den som "ER" uavhengig av noen andre, den som "ER" fra evig tid, til evig tid. Han er den som "ER" med deg, så sant du kan si om Jesus Kristus at han ER den han er - Yahve, min frelse, Guds salvede. Jeg håper du kjenner han som den han ER.
fredag 9. september 2011
Åndens enhet
Ef 4:1-3
Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.
Åndens enhet er viktig. Men hva er Åndens enhet?
Paulus går videre i Ef 4 om å snakke om nådegaveutrustningen til tjeneste; apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, og Den Hellige Ånd var lur som satte det i den rekkefølgen. Åndens salvelse og rike velsignelse over tjenesten vokser ut av, og har som forutsetning, at de kristne bevarer Åndens enhet. Dette er et konsept som går Skriften gjennom (apg 2,1ff, apg 4,31ff) - Når kristne samles i enhet, velsigner Gud.
Sal 133:1-3
En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.
Brødrene (hebr. Achim - "en av flokken", ergo både menn og kvinner, store og små) bor sammen, eller er samlet i enighet. Da kommer oljen, salvelsen, og velsignelsen, liv til evig tid.
Fil 2:1-5
Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye. La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus.
Åndens enhet sikter ikke først og fremst til identiske teologiske standpunkt. Vi fastholder de sentrale doktrinene, og legger vinn på å gjøre som skriften sier i både stor og smått, med "fasthet i det sentrale, frihet i det perifære og alt i kjærlighet" (Augustin). Om Skriften åpner for mer enn en klar tolkning, som er tilfelle med f.eks, endetidssyn, barne-/voksendåp, lar vi ikke slike bagateller forstyrre fellesskapet. Vi holder imidlertid standhaftig fast ved alt skriften taler klart om.
Åndens enhet sikter til en enhet i at grunnen til at vi kommer sammen er ene og alene Guds ære i Jesus Kristus. Gud kommer ikke til å spørre deg om du er lutheraner, kalvinist eller pinsevenn, men han kommer til å spørre deg om du er innstilt på å ære ham som den eneste.
Matt 18:19
Atter sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.
Verset lover bønnesvar, med forbehold om en bibelsk enighet, dvs. at dette skal skje ene og alene til Guds ære, og uansett hvilken måte han velger å gjøre det på, uansett hva det måtte koste for oss, at han gjør det slik han vil, og kun til sin ære.
"Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel."
Likesom oljen kom på Arons hode, og fløt nedover legeme, kom salvelsen på menighetens hode - Kristus. Selv om Jesus var sann Gud, utførte han sin jordiske tjeneste som et menneske med kraft fra den Hellige Ånd som salvet ham til tjeneste (Christós/Meshiach betyr "den salvede"), og salvelsen var ment å gå videre fra Jordan-elva og ned til oss, som er lemmer på Kristi legeme, med den forutsetning at vi er Guds folk i enighet. Dette er med andre ord helt i kjernen, på det dypeste og det mest grunnleggende av den kristne tjenesten.
For en grundigere tematisk gjennomgang av Åndens tjeneste og Åndens enhet, last ned denne prekenen, holdt på Alnes bedehus 9. sept 2011:
http://www.zshare.net/audio/943963351f1ceeed/
Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.
Åndens enhet er viktig. Men hva er Åndens enhet?
Paulus går videre i Ef 4 om å snakke om nådegaveutrustningen til tjeneste; apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, og Den Hellige Ånd var lur som satte det i den rekkefølgen. Åndens salvelse og rike velsignelse over tjenesten vokser ut av, og har som forutsetning, at de kristne bevarer Åndens enhet. Dette er et konsept som går Skriften gjennom (apg 2,1ff, apg 4,31ff) - Når kristne samles i enhet, velsigner Gud.
Sal 133:1-3
En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.
Brødrene (hebr. Achim - "en av flokken", ergo både menn og kvinner, store og små) bor sammen, eller er samlet i enighet. Da kommer oljen, salvelsen, og velsignelsen, liv til evig tid.
Fil 2:1-5
Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye. La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus.
Åndens enhet sikter ikke først og fremst til identiske teologiske standpunkt. Vi fastholder de sentrale doktrinene, og legger vinn på å gjøre som skriften sier i både stor og smått, med "fasthet i det sentrale, frihet i det perifære og alt i kjærlighet" (Augustin). Om Skriften åpner for mer enn en klar tolkning, som er tilfelle med f.eks, endetidssyn, barne-/voksendåp, lar vi ikke slike bagateller forstyrre fellesskapet. Vi holder imidlertid standhaftig fast ved alt skriften taler klart om.
Åndens enhet sikter til en enhet i at grunnen til at vi kommer sammen er ene og alene Guds ære i Jesus Kristus. Gud kommer ikke til å spørre deg om du er lutheraner, kalvinist eller pinsevenn, men han kommer til å spørre deg om du er innstilt på å ære ham som den eneste.
Matt 18:19
Atter sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.
Verset lover bønnesvar, med forbehold om en bibelsk enighet, dvs. at dette skal skje ene og alene til Guds ære, og uansett hvilken måte han velger å gjøre det på, uansett hva det måtte koste for oss, at han gjør det slik han vil, og kun til sin ære.
"Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel."
Likesom oljen kom på Arons hode, og fløt nedover legeme, kom salvelsen på menighetens hode - Kristus. Selv om Jesus var sann Gud, utførte han sin jordiske tjeneste som et menneske med kraft fra den Hellige Ånd som salvet ham til tjeneste (Christós/Meshiach betyr "den salvede"), og salvelsen var ment å gå videre fra Jordan-elva og ned til oss, som er lemmer på Kristi legeme, med den forutsetning at vi er Guds folk i enighet. Dette er med andre ord helt i kjernen, på det dypeste og det mest grunnleggende av den kristne tjenesten.
For en grundigere tematisk gjennomgang av Åndens tjeneste og Åndens enhet, last ned denne prekenen, holdt på Alnes bedehus 9. sept 2011:
http://www.zshare.net/audio/943963351f1ceeed/
lørdag 27. august 2011
Hvem er det snakk om?
Joh 3:16
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Jeg kan ikke love at dette blir det siste innlegget om Joh 3,16. Hvor mye sier ikke dette verset om Guds nåde, med så få ord? Legg merke til at verset sier ingenting om mennesket. Det virker som om noen leser det på denne måten:
For mennesket var så elskverdig, at Gud gav sin Sønn ...
Slik hadde det stått om mennesker skrev Bibelen av egen, fri vilje. Men vi, som løftet om evig liv gjelder, vet at "aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd." (2Pet 1:21)
Så er altså menneske utelatt, i hvert fall menneskers handling, i joh 3,16. Likevel minner det oss om hvem vi er - den lønn vi fortjener, fortapelsen, og den gave vi har fått, evig liv.
Rom 6:23
For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Lønnen og gaven - hvilken visdom viser den Hellige Ånd når han formulerer seg slik! Måtte vi aldri blande sammen disse to, og for et øyeblikk tro at vi får det evige liv som lønn, opparbeidet og fortjent! Ei heller motsatt - at den lønn som synden gir, ikke er rettferdig og fortjent. At den lønn vi høster, ikke er rettferdig betaling for det arbeidet vi har gjort. Selv våre rettferdige gjerninger er som skitne filler (Jes 64,4f), fordi våre motiver er egoistiske og gudsbespottende. Skulle vi da si at Gud har noen forpliktelse til å elske oss? Skulle vi virklig tro at det var noe i oss som Gud ønsket å redde?
Nei, la denslags være til de som fortapes. Vi vet at det var ikke på grunn av mennesker at Gud gav sin Sønn. Det var på grunn av Gud. For hans ære utvalgte han seg et folk, ikke fordi det var det største av folk, for det er det minste. Det som ingenting var, har Gud i sin visdom utvalgt, for desto mer å vise sin kraft og herlighet. Grenene roser seg ikke mot roten som bar dem! Nei, all ære går til ham som all ære fortjener: Den levende Gud, allmektige skaper, hærskarenes Gud, Alfa og Omega, begynnelsen og enden.
Åp 7:12:
Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Jeg kan ikke love at dette blir det siste innlegget om Joh 3,16. Hvor mye sier ikke dette verset om Guds nåde, med så få ord? Legg merke til at verset sier ingenting om mennesket. Det virker som om noen leser det på denne måten:
For mennesket var så elskverdig, at Gud gav sin Sønn ...
Slik hadde det stått om mennesker skrev Bibelen av egen, fri vilje. Men vi, som løftet om evig liv gjelder, vet at "aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd." (2Pet 1:21)
Så er altså menneske utelatt, i hvert fall menneskers handling, i joh 3,16. Likevel minner det oss om hvem vi er - den lønn vi fortjener, fortapelsen, og den gave vi har fått, evig liv.
Rom 6:23
For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Lønnen og gaven - hvilken visdom viser den Hellige Ånd når han formulerer seg slik! Måtte vi aldri blande sammen disse to, og for et øyeblikk tro at vi får det evige liv som lønn, opparbeidet og fortjent! Ei heller motsatt - at den lønn som synden gir, ikke er rettferdig og fortjent. At den lønn vi høster, ikke er rettferdig betaling for det arbeidet vi har gjort. Selv våre rettferdige gjerninger er som skitne filler (Jes 64,4f), fordi våre motiver er egoistiske og gudsbespottende. Skulle vi da si at Gud har noen forpliktelse til å elske oss? Skulle vi virklig tro at det var noe i oss som Gud ønsket å redde?
Nei, la denslags være til de som fortapes. Vi vet at det var ikke på grunn av mennesker at Gud gav sin Sønn. Det var på grunn av Gud. For hans ære utvalgte han seg et folk, ikke fordi det var det største av folk, for det er det minste. Det som ingenting var, har Gud i sin visdom utvalgt, for desto mer å vise sin kraft og herlighet. Grenene roser seg ikke mot roten som bar dem! Nei, all ære går til ham som all ære fortjener: Den levende Gud, allmektige skaper, hærskarenes Gud, Alfa og Omega, begynnelsen og enden.
Åp 7:12:
Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.
torsdag 25. august 2011
Tenk større, del 1
"Filmen", som egentlig bare er lydopptak, er den første av en serie kalt "Tenk større". Dette er en undervisningsserie i 4 deler om sentrale tema i kristen troslære ut fra "de kjente og kjære" versene som mange kan utenat. Denne delen tar utgangspunkt i joh 3,16, og omhandler Guds kjærlighet, fortapelsen og det evige livet. For deg som har lest noen av innleggene her på bloggen er nok ikke alt helt nytt. Av hensyn til publikum er talestilen noe roligere enn normalt :)
Talen er tatt opp på Spjelkavik Bedehus, 21. august 2011
Denne folderen med tilleggsinformasjon ble også delt ut:
Talen er tatt opp på Spjelkavik Bedehus, 21. august 2011
Denne folderen med tilleggsinformasjon ble også delt ut:
Abonner på:
Innlegg (Atom)